En forfølgelse av oppfølgere

0

robert filmspalte
Av Robert Ellefsrød

Filmer som har kostet like mye som Russlands angrepsbudsjett reiser seg over oss som dommedagsbølger. Vi har allerede overlevd en ny Avengers, en ny Mad Max, en ny Jurassic Park og en ny Mission: Impossible truer oss med markedsføring og store, dype Hans Zimmer-trommer. En fellesnevner man kan legge merke til her er at alle disse får betegnelsen «en ny», som egentlig bare er et synonym for «det gamle igjen».
Det er ganske åpenbart at Hollywood har funnet seg en posisjon som er litt for behagelig, og om vi ønsker å få originale blockbusters på kinoene igjen, må vi stikke noen pinner i inn siden deres.

På 70-tallet var det en helt ny generasjon filmregissører som fikk i oppgave å dra folk inn i kinomørket igjen. En av dem het Steven Spielberg, og da han utga Jaws sommeren 1975 så ble det raskt et fenomen som tjente mer penger enn produsentene klarte å bruke. Deretter begynte mange andre filmselskaper å hyre inn naive og motiverte regissører til å jobbe med sine originale idéer uten å forstyrre for mye. Gudfaren, Star Wars, og Taxi Driver er eksempler på disse risikofylte filmene. I dag kan man humre og le.

Selvsagt førte suksessen til at selskapene tenkte «Åja, dette var noe publikum likte. Hva om vi gir dem det på nytt?», og helt siden tidlig 80-tallet har vi blitt servert oppfølgere til store og økonomisk godkjente filmer. Om de kan lage en cheeseburger som selger godt nok, hvorfor prøve seg på pasta? I blant er dette helt greit, for det gir oss Star Wars Episode IV, Gudfaren del 2, og i nyere tid, The Dark Knight. Som hovedregel klarer vi å gjennomskue at det faktisk er ren melking av et ferdigmelket produkt, og det eneste oppfølgeren etterlater seg er en dårlig ettersmak av originalfilmen. Matrix-trilogien er et perfekt eksempel på dette. Den første forteller en historie med en konklusjon som fungerer fint på egenhånd, mens det eneste oppfølgerne gjør er å skape plotthull i originalen, samt ødelegge den ålreite åpne slutten.

Oppfølgere som oftest fungerer er de som er én fortsettende historie. Ringenes Herre har et plott som dras ut over tre filmer, men det er helt i orden fordi ingenting som skjer i To tårn eller Atter en konge pisser Ringenes Brorskap i ansiktet. De fungerer sammen fordi de bygger videre på hverandre for å fortelle den komplette historien.
Om man er nødt til å gå stridt i mot hva som tidligere har skjedd, er det veldig fort gjort å ødelegge den allerede eksisterende historien. Hollywood har nesten gitt opp dette, heldigvis, men dessverre har de funnet en annen måte å gi oss samme historie på år etter år.

La meg gi dere et plott, også kan dere tenke ut for dere selv hvilken film jeg snakker om.
En skurk har fått eller prøver å få tak i en gjenstand som, om den blir brukt på et spesifikt sted til en spesifik tid, vil gjøre stor, jævla skade. Samtidig blir en helt, som egentlig er en Ola Nordmann, dratt inn i bildet ved en tilfeldighet og må stanse førstnevnte skurk. Det hele ender med en stor slåsskamp i en storby hvor helten vinner med fem sekunders margin.
Høres dette kjent ut? Det er fordi det har blitt den mest populære måten å utforme en oppfølger på, enten det er i Marvel-universet, DC-universet eller hvilket som helst annet univers. Det som er greit er at det er en ålreit måte å fortelle en historien om man har karakterer som fyller ut dette skjelettet. Derimot er det altfor mange filmer som bare baserer seg på dette tynne og gjenbrukte plottet, og regner med at det går fint. Det gjør det forøvrig ikke.

For all del, Hollywood får bare pumpe ut disse oppskriftsfilmene mens de kan. Det virker som om det ikke skal mer til for å lure oss inn i kinosalene. Det som er kjipt, for dem, er at man bare orker cheeseburgere så mange ganger på rad før man husker at det finnes annet mat der ute. Det jeg lurer på er om vi sulter i hjel før vi rekker å smake noe annet.

 
 

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.