Filmanmeldelse: Høvdinger

0

1956x818

uten navnRegi: Irasj Asanti
Manus: Irasj Asanti, Lasse M. Johannessen
Skuespillere: Anderz Eide, John Carew, Irasj Asanti, Karine Dybvik, Kai Kenneth Hanson, Abdilamit Sabani, Nancy Mannes, Carsten Skjelbreid
Sjanger: Action/Gangsterfilm

Anmeldt av Mia Langås Flåta

Årets dårligste film!

Filmen Høvdinger starter med at Morten (Anderz Eide) kommer ut fra fengsel og lover kjæresten Sonja at han ikke skal blande seg bort i mer trøbbel. Slik blir det ikke da broren blir skutt og det viser seg at han skylder den albanske mafiaen 240 000, som Morten nå må betale.

Det er altfor mange unødvendige karakterer og jeg håper ikke det er flere av skuespillerne enn Anderz Eidi som fikk betalt for skuespillerjobben. Har filmen hatt en castingansvarlig i det hele tatt eller har de første og beste de møtte på gata fått skuespillerjobb? Det virker nemlig sånn. Jeg blir flau av å se dette. Man skal ikke måtte sitte og grue seg til neste replikk fordi de forrige har blitt fremført på en elendig måte.
”Det er Norge, du kommer ut etter noen uker om du sleiker noen opp etter ræva”. Det er faktisk flere bra replikker i filmen, men ettersom de blir fremført på en utroverdig og ekstremt klein måte mister de potensialet.

Regissør og skuespiller
Irasj Asanti står bak manuset og dette er hans tredje film som regissør. Han har de siste årene gjort seg bemerket i flere tv-serier som Brødre, Ali Reza and the Rezas, Kodenavn Hunter og Øyevitne. Skuespillerferdighetene bruker han også i Høvdinger hvor han har en sentral rolle, som både helt og skurk. Det som er utrolig synd er at Asanti under skuespillerarbeidet tydeligvis glemte at han også hadde regiansvaret for de andre skuespillerne.

Får vondt
I pokerspillscenen er det første gang vi ser John Carew og Carsten Skjelbreid på lerretet (heldigvis er dette den ene scenen Skjelbreid er med i). Carew ser i det minste litt ut som en gangster hvis man fokuserer hardt nok, men spranget er for stort fra fotballbanen og inn i gangstermiljøet, så det blir vanskelig for publikum å ta rollen seriøst. Skjelbreid har sannsynligvis funnet kostyme i sin egen garderobe og det blir bare helt feil når han prøver å være tøff i kjeften. Jeg prøver å lete etter humor i scenen, men klarer ikke finne noe av det heller. Jeg får bare vondt inni meg av denne filmen! Dette er en av de scene som kommer til å bli husket fordi den er helt på trynet. For å toppe det hele har de lagt på noe musikk som overhodet ikke fungerer.

Gangsterelementer
Filmen har fått med mesteparten av elementene en skikkelig gangsterfilm trenger. Pistoler, penger, gambling, tatoveringer, banning og helt i slutten av filmen kommer de på at dop burde spille en sentral rolle. Men de to elementene som trekker gutta til kinosalen er enten glemt eller lagt på hylla. Her er det verken fine biler eller fine damer. I løpet av filmen er det to pene, unge statister man kan få øye på, dessverre er de ikke på lerretet i mer enn et halvt sekund. Gangsterboss Miki holder til i Omars Carsenter, men vi får ikke se noen fine biler av den grunn.

Smerte
Konseptet med en seriøs norsk gangsterfilm er en fantastisk ide! Tomme Tønner filmene fungerer så utrolig bra, så da burde det vel kunne gå om man fjernet humoren også. Dessverre har ikke Irasj Asanti løst koden ennå. Men tittelen Høvdinger er faktisk et pluss, men ikke et pluss nok til å redde filmen fra slakt. Det skjer altfor mye på en gang. Det er ikke noe som rekker å bli spennende før noe nytt må skje. Vi får faktisk ikke tid til å kjenne på andre følelser enn den smerten det er å se skuespillere drite seg ut.

Det er ikke ofte at man kan gå ut av kinosalen og det eneste man sitter igjen med av positive inntrykk er at locationansvarlig på filmen har gjort en god jobb.
Neste gang jeg skal spille flau skal jeg bruke Høvdinger til å finne frem følelsene jeg hadde da jeg så denne filmen. Det vrir seg faktisk inni meg ennå.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here