Filmanmeldelse: Jurassic World

0

Chris Pratt i Jurassic World

femFilm: Jurassic World
Regi: Colin Trevorrow
Skuespillere:
Chris Pratt, Bryce Dallas Howard, Ty Simpkins, Nick Robinson
Sjanger: Action / Komedie
Varighet:
124 min

Anmeldt av Rafael Motamayor

«Welcome to Jurassic Park World!»

Et av mine beste minner fra en film er scenen fra slutten av den første «Jurassic Park», da T-rex brøler i hovedbygningen mens  «When Dinosaurs ruled the Earth»-plakaten faller ned og John Williams sin fantastiske temamusikk høres i bakgrunnen. Det var et magisk øyeblikk i den filmen som ga meg lyst til å bli en paleontolog da jeg var barn. Ingen av de oppfølgerne ga meg den samme følelsen, til «Jurassic World», som ga min tolvåringen selv nok glede til å vurdere om jeg ville stoppe her og søke plass på paleontologistudiet.

Vi er tilbake på Isla Nublar 22 år etter hendelsene i den første «Jurassic Park», og endelig er parken åpen! Endelig ser vi John Hammonds visjon om en dinosaurtemapark for hele familien blir realitet. Men denne gangen fulgte de ikke Hammonds sin filosofi om «spare no expense» fra første filmen, nå er det sponsorer for selv dinosaurer. Siden dinosaurer har eksistert i offentlighet for mer enn 20 år er folk ikke imponert over det lenger, og derfor ber investorene om nye attraksjoner, som fører til skapelsen av en genmanipulert dinosaur, Indominus Rex som selvfølgelig gjør at helvete bryter løs i parken. Claire (Bryce Dallas Howard) er daglig leder ved parken, og hun får besøk av sine nevøer Zach (Nick Robinson) og Gray (Ty Simpkins) akkurat før parken går amok, og nå må hun og raptor-oppasseren Owen (Chris Pratt) redde nevøene fra verdens farligste parken.

Den første «Jurassic Park» hadde spektakulære effekter for en film fra 90-tallet, og magiske undervurderte lyd-effekter, og det er akkurat der «Jurassic World» skuffer. Dinosaurene fra første filmen ser så bra ut fordi det meste av filmen skjer om natta, og det er lettere å skape realistiske digitale effekter uten mye lys. I «Jurassic World» skjer handlingen helst i midt på dagen, så de digitale dinosaurene er ikke helt imponerende, samme som brølet fra en kjent dinosaur som ble dårlig endret. Et annet problem med denne filmen er noen av karakterene, vi ser Vincent D’Onofrio som Hoskins, en mann som jobber med InGen, selskapet som skapte dinosaurene og Irrfan Khan som parkeieren Masrani, vi kjenner ikke helt til hva deres motivasjon er, og derfor ser de bare ut som todimensjonale karakterer. Men bortsett fra det er «Jurassic World» den beste oppfølgerne i serien, og selve parken er alt jeg forventet da jeg så Spielbergs originalfilm for lenge siden. Vi ser hva kapitalismen gjør med Hammonds sin originalvisjon, hvor alt er sponset og selv Jimmy Fallon har en rolle i parken. Filmen er veldig detaljrik, og det kreves flere visninger før du begynner å se alt filmen viser. Hovedkarakterene i filmen gjør en bra jobb, spesielt de to ungeskuespillerne Zach (Robinson) og Gray (Simpkins), som er faktisk bedre enn de to unge fra første «Jurassic Park». Michael Giacchino gjør en utrolig bra jobb ved å oppdatere musikken, med hint av John Williams sin magiske temamusikk blandet med nytt materiale.

Alt i alt er «Jurassic World» en verdig oppfølger til en av de beste filmene fra 90-tallet. Selv om det bare finnes en Jeff Goldblum, og han er ikke i filmen, gjør Chris Pratt og Bryce Dallas Howard en bra jobb som hovedkarakterene. Da du endelig ser øya med toner av den magiske temamusikken, føles det som å komme hjem etter en lang tid bare for å se at ditt hjem ble til den farligste og kuleste temaparken.

 

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here