Den udiskutable diskusjonen

0

3518112999_f08910bd71_b
Av Gunnar Ringen Johansen

Kulerammemåneden mai. Sammen med hvitveis og engangsgriller serveres vi den tveeggede erkjennelsen av endelig å få vite, og det at leken er over for en stund. Hva angår europeisk herredømme er leken definitivt over – for mer enn en stund.

August. Alt ligger til rette. Dette blir sesongen. Spansk og tysk fotball har hatt ballegrep på balløya. Nå skal vi reise oss. Football’s coming home. Uten britene, vel å merke.

Diego Costa, adrenalinbomben som kuppet den spanske tittelen fra Messi og Ronaldo, hentes inn. Slangetemmeren, Eden Hazard, er klar til å utfordre Ballon d’Or. Kun Agüero blir skadefri. Mario Balotelli skal Rodgersifiseres og Alexis Sanchez entrer troppene til kavaleri Wenger. Angel di Maria, prinsen av rabonaen, banens beste i Champions League-finalen og en av arkitektene bak Argentinas VM-sølv, signeres. Cesc Fàbregas, fotballens svar på Julio Iglesias, returnerer i blått. Og prikken over i-en; El Tigre, Raddy Falcao, skal glefse i seg midtstoppere.

Sør-amerikanske og latinspråklige maskiner puster propagandafotball. Eller?

Mai. Ni måneder senere har vi svaret. Fasit i labben. Jeg vil oppsummere Premier League 14/15 som et robust antiklimaks. Som et stort «meh». Har ikke engelsk fotball bare beveget seg enda lengre vekk fra den søte spanske?

Vi kan belyse noen positive trender. Chelsea og Arsenal forvarer til en viss grad Englands ære, og tar vi Bayern München ut av likningen er styrkeforholdet mellom Premier League og Bundesliga nøytralisert. Chelseas høstsesong var strålende. Det skal de ha. De vinner også ligaen suverent og har æren av å betale lønn til vidunderlige Eden Hazard. Samtidig må vi erkjenne at den kyniske, destruktive tilnærmingen denne våren gir en lei bismak. Når alt kommer til alt må prestasjonene på kontinentet, i direkte konkurranse med de andre tungvekterne, veie tyngst når vi diskuterer ligakvalitet i Europa.

Slik låter min ærlige subjektive synsing; hadde Chelsea utkonkurrert PSG, med én mann mer og et bortemål å gå på, ville det ikke hjulpet med portugisiske busser i kvarten mot Barcelona. De ville blitt filleristet. Katalanernes frontlinje, akkompagnert av Messi, er alene grunnlaget for å åpne en egen La Liga-spalte i denne avisen.

Når vi uansett er inne på farlige frontlinjer; Arsenal har fascinert. Det er noe på gang nord i London. Det de har produsert denne våren har minnet oss alle på hva Wenger står for. Gjennomgående underholdende fotball, hvor ballen helst skal trilles inn i nota fra én meter, mens keeperen befinner seg ti meter unna og vurderer andre karrieremuligheter. Det er minst ti år siden klubben har levert på dette nivået.

Ting er i emning. England vil slå tilbake. Det er for mye penger og prestisje til noe annet langsiktig resultat. Men gapet til den spanske armada har blitt større.

Stille i West Midlands. For to år siden var det fremdeles konturer av en grunn til å diskutere hvilken liga som var best. Anglofilene eltet seg i setninger som «Premier League har det jevneste nivået» og kastet ut hypotetiske spørsmål som «hadde Messi scoret 46 mål på 32 kamper på en kald og regnfull Britannia?».

Så skjedde 13/14. Det begynte for alvor å bli vindstille i Stoke. La Liga var representert med fire av åtte lag i semifinalene i Champions League og Europa League. Det vil si at fire av syv spanske lag tok seg til semifinale i sin respektive cup. To av de tre spanske lagene som måtte kapitulere, ble slått ut av – du gjettet riktig – spanske lag. Finalen i den gjeveste turneringen bestod selvfølgelig av spanske lag, og det spanske laget, i den nest gjeveste finalen, vant sin.

På toppen av det har det spanske landslaget eid internasjonal fotball siden dagens russ lærte å skrive, frem til fotballens jerntrone ble overtatt av tyskerne. FIFAs årlige Team of the Year tapetseres av spillere stasjonert i München, Madrid og Baskerland. Hvor er du England?

Diskusjonen er avsluttet. For nå, etter 14/15-sesongen, kan vi trekke frem en gummiklubbe og hamre enda en bolt i den kista. Manchester City har tatt to steg tilbake og gått fra citizens til senior citizens. Manchester United skal være glade for at de ikke spilte i Europa denne sesongen, og Liverpool skulle kanskje, alt i alt, ønske de ikke hadde gjort det. På stigen under ble Tottenham og Everton kun et parentes i årets Europaliga. Everton ble ydmyket av Dynamo Kiev i Ukraina og Spurs ble kastet på hodet ut av turneringen av Fiorentina, en klubb som bedriver middelhavsfaring i Italia.

England er ikke i nærheten av å være verdens beste liga.
Prøv igjen neste sesong.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here