Superheltenes oppstandelse og deres eventuelle himmelsprett

0

robert filmspalte

Av Robert Ellefsrød

For bare femten år siden var superhelt-filmer fremdeles en nisjekategori filmprodusenter som regel unngikk. Fra 1970 til 1999 var det bare en håndfull filmer som viste at det fantes penger i disse tegneseriefigurene, men allmenheten var enige om at dette som regel var nerdete tenåringsfantasier som var umodne og uegnet for film. Spol frem til i dag og vi har fem superhelt-filmer som kommer ut bare i løpet av 2015. Hva skjedde, utenom Twitter og dubstep?

I 2000 kom det en film om en gruppe mutanter som viste kritikere og kinogjengere at det ikke bare behøvde å dreie seg om en superskurk som vil erobre verden. Vel, X-Men har på en måte det som hovedplott, men den hadde i tillegg sideplott, undertoner, kjøttkaker og brun saus. X-Men beviste at selv om filmen er basert på superhelt-tegneserier, så kan den ha noe viktig å si om diskriminering og likestilling. Det er i hvert fall det de innbilske liker å tro at forandret alt. Egentlig var det bare store, dyre effekter.

Spesialeffekter har slitt seg gjennom det jævlige 90-tallet, den såkalte mørke middelalderen i filmindustrien. Dataanimerte effekter var som elektronisk musikk i dag; alle kunne bruke det, men det var nesten ingen som ikke misbrukte det. Jurassic Park hadde tidlig vist oss hva som var mulig, men få skjønte at for å gjenskape de dinosaurene så krevdes både tid og talent. Det var rundt 1999, da The Matrix fikk oss til å tro at skinnende trenchcoats og solbriller inne var kult, at vanlige, dødelige filmskapere klarte å imitere denne blandingskunsten med CGI og ledning-slåssing. Herfra begynte vi å se moderne superheltfilmer med en visuell finesse som gjorde at morobutikkene begynte å gå utsolgt for Spider-Man og Wolverine-kostymer.

Selvsagt går det ikke bare på effekter. Det var flere, mindre inspirerte filmskapere som forsøkte å imitere suksessen til de tidligere nevnte filmene. Vi kan for eksempel alle sammen peke på og le av Daredevil eller Fantastic Four, men selv om disse filmene ikke klarte å treffe de riktige notene, så er det greit å i hvert fall anerkjenne de filmene som eksisterer i sjangeren, og som helt sikkert hjalp med å stadfeste superheltfilmer som en økonomisk givende filmsjanger. Men seriøst, de filmene suger.

Noen år senere forsøkte en brite seg på noe som virket helt uhørt; en seriøs Batman-film satt i et univers som like gjerne kunne ha inneholdt mørke krimthrillere om fattigdom og barnemordere. Christopher Nolan beviste at superhelter ikke behøver å være mennesker med alvekrefter som har underbuksa utenfor buksa i en tegneserieverden. Det kan faktisk være substans å grave dypere ned. Herfra blomstret forsåvidt en helt annen trend som populært kalles gritty reboot, men det kan vi ta en annen gang.

Filmer om magiske tegneseriehelter hadde en ganske stødig fremmarsj fram til 2007, men da tegneseriegiganten Marvel gikk lei av umotiverte filmprodusenter som ikke satte deres kjære helter i det beste lyset, bestemte de seg for å ta saken i egne hender. I tillegg tok de en råsjans med en idé som kanskje er den første av sin art; å koble sammen en mengde høybudsjettsproduksjoner av superheltfilmer til samme univers, for deretter å ha enda større høybudsjettsproduksjoner hvor alle superheltene og våre ukepenger samles.

Dette universet har holdt på siden 2008 og det vokser fortsatt ekstremt fort. Innen 2018 så skal det såkalte Marvel Cinematic Universet spenne seg rundt 21 filmer og sju TV-serier. 28 forskjellige narrative tidslinjer. Alt sammen skal være forbundet. Altså, jeg forsøker ikke å onanere prosjektet, men folk flest er ikke klar over risikoen involvert her. I motsetning til for 15 år siden så er filmmarkedet oversvømt av superheltfilmer. DC Comics, rettighetsinnehaverne av Batman og Superman, er også i prosessen med et lignende, mindre ambisiøst prosjekt. Den totale summen av dette blir sikkert minst fem store, dyre og eksplosive filmer hvert år. Det er New York sprengt i fillebiter flere ganger enn høyttalerne på en syreklubb.

Jeg kan ta feil, men det vil muligens vise seg at vi snart går lei superheltfilmer, om vi ikke allerede har gjort det og bare ikke tør innrømme det. Westernfilmer hadde tidlig sin gylne periode som etter hvert måtte dø ut, og det samme vil trolig skje med superhelt-filmer. Vi kan bare håpe at det skjer før Dwayne Johnson eller Will Smith får en superhelt-rolle. Åh, det har allerede skjedd? Nei, da vet jeg ikke.


LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.