Drepende, stående applaus

0

Mia

Redaktør: Mia Langås Flåta
kultur@smis.no

Etter å ha sett «La den rette komme inn» på Rogaland Teater i januar, har dette med stående applaus irritert meg noe voldsomt. Dette har vært et irritasjonsmoment for meg tidligere også, men på grunn av mye mediedekning på dette området den siste måneden har jeg tenkt ekstra mye over saken. Og på Rogaland Teater ble begeret fult. Teaterkritiker Mona Levin sa til NRK at stående applaus var en uting. Nordmenn tvinger hverandre til å gi stående applaus, også når vi egentlig ikke mener stykket var særlig bra. Hun har virkelig rett.

Man blir ikke sittende når resten av salen reiser seg. Skuespillerne og de andre medvirkende på «La den rette komme inn» fikk stående applaus tredje gang de entret scenen for å motta applaus. Er forestillingen så bra at den fortjener stående applaus, så reis dere raskt etter forestillingen er slutt. (…) det er ubehagelig som publikummer å bli tvunget til stående applaus når jeg synes forestillingen manglet det lille ekstra. Hadde jeg ikke vært så høflig, hadde jeg blitt sittende. Synd at en liten ting som dette skal ødelegge så mye for en ellers behagelig teateropplevelse», skrev jeg i min anmeldelse av «La den rette komme inn» på www.smis.no.

Forhåpentligvis har skuespillere blitt lært opptil å ta stående applaus med en klype salt. Det burde rett og slett være et eget fag på Teaterhøyskolen: «Hvordan reagere og ta til seg falske tilbakemeldinger».
– Det har vel ikke vært mer enn én gang det ikke har vært stående applaus, tror jeg. Omtrent 99,9 prosent av gangene har det vært det, sa skuespiller Eindride Eidsvold til NRK.
Det er ikke rart at antall besøkende i teateret faller. De reiser seg jo, applauderer, og sier indirekte at de er fornøyde med det de har sett. At det ikke trengs å lage noe bedre, for de har nettopp sagt at dette var eksepsjonelt bra ved å gi stående applaus.

Jeg har drevet med teater siden jeg var åtte år, og har høyere utdannelse innen teaterfaget. Når man spiller et stykke er det ikke noe mer skuespillerne ønsker seg enn stående applaus. Eller nei, ekte stående applaus. Publikum må ha et ønske om å reise seg. Da mener jeg ikke at de må ha et ønske om å reise seg for å gå, men fordi de synes stykket var så bra at det fortjener stående applaus.

Under konfirmasjon skal jo faddere og foreldre reise seg når konfirmanten mottar prestens ord. Kunne vi ikke hatt en lignende norm under forestillinger? At skuespillernes nærmeste familie og venner reiser seg etter forestillingen. Har forestillingen x-faktoren som gjør at stykket fortjener stående applaus bør selvfølgelig alle reise seg, men det må også kunne gjøres enkeltunntak. De enkelte publikummerne kan ha hatt forskjellige opplevelser i løpet av forestillingen, og hadde man ikke en helt fantastisk opplevelse skal man ikke bli tvunget til å reise seg heller. Dette gjelder ikke bare på teater, men forsåvidt alle steder hvor det er et forhold mellom scene og publikum. Både revyer, konserter og foredrag får også unødvendig stående applaus til tider. Skal vi la det fortsette på denne måten?

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here