Dedikasjon for enhver pris

0

Av: Jone Ramnefjell.Jone

Jeg spurte en gang en venn av meg, som ikke er spesielt musikkinteressert, om han ville være med å se «Tortoise» live, et band jeg hadde introdusert ham til og som han likte temmelig godt. Det hadde han ingen interesse av, noe som overrasket meg. På en måte syntes jeg det virket stusselig å ikke ville benytte seg av muligheten til å dra på konsert med et band man liker, men jeg tror jeg skjønte hvorfor han ikke tok seg bryet. Det var kun selve musikken som interesserte ham, ikke menneskene bak den. Og musikken kunne han like godt høre på hjemme. Han likte altså Tortoise, men han var ikke Tortoise fan.

Det er helt normalt at vår interesse for musikk også medfører en interesse for menneskene som fremfører den, og dermed har vi lett for å bli fans. Men det er egentlig et litt snodig fenomen, og det har blitt forsket en god del på det. Jeg har ingen planer om å gjøre et dypdykk i resultatene av denne forskningen, eller å late som om jeg er en ekspert som ikke bare stjeler dette fra Wikipedia. Men ifølge flinke mennesker i hvite frakker har «fandom» sitt opphav i menneskers behov for å ha noen å idolisere, og i behovet for å tilhøre en gruppe mennesker med samme meninger og oppfatninger som en selv.

Det varierer fra menneske til menneske hvor tilbøyelige vi er til å bli fans av noen. Det går så klart ikke an å måle hvor mye man liker en artist sin musikk, men når jeg ser dokumentarer om mennesker som har tapetsert veggene med plakater av idolene sine, og som har oppkalt barna sine etter dem, så tror jeg ikke det er fordi de liker denne artistens musikk mer enn noen andre liker musikken til sine egne favorittartister. De er heller bare mer tilbøyelige til å idolisere. Det er jo stort sett tenåringsjenter som tapetserer veggene sine med ansiktet til Justin Bieber.

Det er helt normalt at vår interesse for musikk også medfører en interesse for menneskene som fremfører den, og dermed har vi lett for å bli fans.

Noen fans ville kanskje blitt fornærmet av påstanden jeg nettopp kom med, og ikke bare fordi jeg trakk en sammenligning til Justin Bieber sine «fangirls». Virkelig dedikerte fans ville insistert på at fascinasjonen kun har sitt opphav i hvor bra musikken er, ikke at de selv er spesielt tilbøyelige til noe som helst. For det kan virke som om det er en konkurranse for noen. «I’m their biggest fan!», og så videre. Jeg kan huske meg selv med den holdningen, selv om jeg må tilbake til 12-års-alderen. AC/DC var det første bandet jeg virkelig likte, og jeg insisterte på at hver eneste låt de noen sinne hadde gitt ut var et mesterverk. Jeg trodde vel det var meningen at man skulle være sånn.

Jeg tør å påstå at jeg nå er mer ærlig med meg selv om sånne ting. Jeg setter minst like stor pris på musikken jeg liker, nå som før, men jeg har ikke lenger noe stort behov for å idolisere musikerne jeg beundrer i så stor grad at jeg anser dem som guder. Men for all del, da jeg så Radiohead live for første (og så langt eneste) gang, skalv jeg i bena da de gikk på scenen. Og det var ikke bare fordi jeg hadde holdt meg fra å gå på do i åtte timer for å stå så nærme Thom Yorke som mulig.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.