Dødelig sannhet

0

vildePJ_SSkjerpingAv Vilde Prestø Johansen

Jeg kan ikke fordra sprøyter, er redd for hvert insekt som kryper forbi, og må alltid dobbelsjekke at det ikke er noen i skapet mitt eller under senga når jeg skal legge meg. Jeg er smålig redd for det meste i hverdagen men min aller største frykt er å dø.

Hjertet mitt krymper seg litt sammen og en kald bølge skyller over kroppen. Slik kjennes det når jeg tenker på at en dag så er jeg ikke her mer. Denne tanken kommer ofte når jeg skal legge meg. Det er som en dårlig sang som sitter fast i hjernen. Dødstankene går ikke vekk og dukker opp når jeg minst vil det.

Nesten hver gang jeg flyr, sitter på bussen, eller går over gaten tenker jeg, hva om jeg dør nå? «Vi kommer til å krasje, eksplodere, eller jeg blir truffet..». Tankene er der i noen sekunder før fort prøver å heller tenke på noe annet. Hvis broren min ikke svarer hverken på tekstmeldinger eller når jeg ringer blir jeg alltid litt paranoid. Jeg leser i nettavisene for å se at det ikke har vært noen ulykker og skriver til kompisene for å høre om de vet hvor han er. Selvfølgelig har han det greit, enten så har han hatt mobilen på lydløs eller så sover han etter en heftig runde på byen.

Samtidig som jeg frykter døden, er den også noe som fascinerer meg. Det er merkelig, men den delen av avisen jeg liker best å lese, unntatt tegneseriedelen, er dødsannonsene. Hva vil du skal stå i dødsannonsen din? Jeg håper at det står noe originalt, kanskje noe på rim men at det skal være «fredfylt» og «stille» håper jeg inderlig. Jeg har tenkt på hva jeg vil si i begravelsen til besteforeldrene mine at det skal være rørende og morsomt, men jeg kan aldri forestille meg at de faktisk skal dø.

For et år siden døde en venninne, og facebooken hennes ble fylt med lange innlegg fra folk som «aldri fikk si det til henne men var utrolig glad i henne og verdsatte vennskapet» deres selv om de ikke hadde snakket sammen på flere år. Andre skrev “R.I.P.” og delte bilder av seg og henne. Faren kommenterte og takket for støtten. Men for meg var dette litt ekkelt. En ting vare å finne ut via Facebook at hun var død, men en annen var trangen for andre å «offentliggjøre» gjemte følelser på profilen til en som aldri kom til å lese det. Det samme skjedde igjen da en venn tapte kampen mot kreft for noen måneder siden. Statuser og profilbilder ble endret for å hedre han, og igjen ble veggen fylt med meldinger. Det er jo fint at man har et sted hvor en kan uttrykke sorg så og si direkte til den personen som har dødd, men er Facebook det rette stedet? Føler man mer støtte fra folk hvis statusen om bestefaren som døde får flere likes enn du har fått noen gang? Gjør sosiale medier det lettere å takle døden?

Jeg tror alle har tenkt på hvordan ting hadde vært hvis man ikke var der. Hvis du aldri hadde blitt født eller om du døde, hvem ville brydd seg? Familie og de nærmeste ville blitt hardest rammet, men sorgen går jo over. Det er vel derfor man skal leve livet «to the fullest». Det er kun du som har maksimal nytte av ditt eget liv, og det er kun du som kan leve livet ditt. Noen mener at vi overdramatiserer døden, for det er jo i bunn og grunn noe av det mest naturlige som kommer til å skje i livene våre. Det er allikevel tabubelagt og noe som folk ikke snakker så mye om. Kanskje vi ikke trenger å bli minnet på at en dag er det hele slutt, eller er det umenneskelig å ikke tenke slikt?

Den angsten jeg har går nok ikke vekk. Jeg gruer meg noe helt forferdelig til noen i min familie dør og ikke minst den dagen min tur kommer. Det er litt betryggende å vite at den smerten ikke vil vare, men at den en dag kommer gjør vondt.

Da jeg var liten ønsket jeg at jeg kunne leve for alltid eller bli en del av «heads in jars» som i «Futurama», som det forøvrig fortsatt er håp for. Men da hadde kanskje meningen med livet blitt borte.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here