Gingerlovin’

1

Av: Ane Undhjem.

AneUndhjem_KGStrande

 

Fra min tid som fireåring falt jeg med en skummel treffsikkerhet kun for hannkjønn av gingersorten. I barnehagen dannet jeg og min bestevenninne en klubb dedikert til vår felles kjærlighet for «bad boy» Kim-Rune. Han var et par år eldre enn oss, og med en rød manke som ville gjort Ronald McDonald sjalu. Han enset oss ikke, noe som kanskje er like greit. Jeg er fortsatt sikker på at jeg hadde gått til fysisk og psykisk krig mot min venninne for å få ham, hvis det kom til en konkurranse mellom oss. En krig jeg garantert hadde vunnet da hun var liten og nett, mens jeg var lubben og hyperaktiv med et imponerende energinivå grunnet all sjokoladen jeg snek meg til å spise selv om det ikke var helg.

Da jeg i senere tid utviklet en sans for prima underholdning på fjernsyn, kom jeg over Olsenbanden Jr. Og hjertet mitt banket som aldri før da rødhårede Thomas Engeset, eller «Kjell», dukket opp på skjermen. Mang en søvnløs natt gikk bort til tanker som dreide seg om han. Min største drøm var i en lang periode at han skulle dukke opp utenfor vinduet mitt og kidnappe meg bort fra min grå hverdag, og lede meg inn i et magisk eventyr. Jeg hadde enda ikke lest Twilight på den tiden, så jeg er ganske fornøyd med hvor romantisk hjernen min var koblet allerede før den var påvirket av litteratur i verdensklasse. I ettertid har jeg funnet ut at Thomas Engeset muligens var min nikotintyggegummi og fantasi-reboundkjæreste for min første forelskelse. Som så på meg som en tykk hamster, snill og underholderne til tider, men ikke en man velger som romantisk partner.

Kevin. Med rødt hår. Som jeg forgudet Kevin. Og som han overså meg. Våre foreldre møttes på fødeavdelingen på Aker sykehus i Oslo. Han ble født dagen før meg, og et vennskap ble formert nesten samtidig som våre kranier ble det. Men vennskap var alt jeg fikk. Jeg har aldri vært god på å takle følelsesmessige situasjoner, minst av alt kjærlighetsbaserte følelser. Da jentene på barneskolen bestemte seg for at det viktigste i verden var å ha en kjæreste, bestemte jeg meg for å spise nugatti rett fra boksen hver dag etter skolen hvis mamma og pappa fremdeles var på jobb. Denne inkompetansen har fulgt meg hele livet. Da det for et år siden ble holdt en hyttetur utenfor Stavanger med klassekamerater og andre bekjente, og hele affæren utviklet seg til verdens største fylleorgie og klinefest, bestemte jeg meg for å shotte et par glass med tequila, invitere en av guttene med ut til huskene for så å ha en «la oss se hvem som kan hoppe lengst av mens huskene er i fart»-konkurranse. Jeg tapte min stolthet i tillegg til konkurransen.

Kevin fikk seg kjæreste. Så fikk han seg kjærester. Og til slutt forelsket han seg i min beste venninne. En knusende virkelighet ble trukket ned over hodet mitt som en av de ufattelig skumle nissemaskene i plast fra nittitallet, som fikk meg til å assosiere julenissen med en demonisk morder som bare ville gi meg gaver for å lokke meg inn til en horribel død. Jeg led i stillhet.

Men plutselig farget han håret platinablondt, dumpet venninnen min, ble i overkant interessert i fotball og fikk en selvtillit på størrelse med en av de kvisene man kan se på Youtube som dekker hele ryggen til en mann. En kvise man ikke engang har lyst til å klemme ut, av frykt for alt gørret som kan treffe deg rett i trynet. Min fascinasjon avtok. Jeg forstod at det jeg trodde var lidenskapelig kjærlighet til en gutt kan ha handlet om min uforklarlige forelskelse i rødt hår. En fascinasjon som også avtok etter at min fetter og kusine, begge med rødt hår, flyttet inn til oss i noen år, og gjorde livet til et helvete. De fungerte som sjokkterapi, og jeg har i ettertid alltid forbundet rødt hår med en følelse av full blære og opptatte bad, masete slektninger og å måtte dele soverom med andre mennesker i en overkant lang periode. Og slik ble min fetisj for rødt hår kurert.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here