Å nyte med god samvittighet

0

Av: Jone Ramnefjell.

Jone
Begrepet «guilty pleasures» brukes om musikk som du liker, men som du ikke føler deg hundre prosent komfortabel med å like. I de fleste slike tilfeller, og jeg kan bare ta utgangspunkt i meg selv her, er denne følelsen basert på at musikken det er snakk om har et tvilsomt rykte på seg. At vi kanskje er noe flaue over å like den. Men forskjellige folk liker jo som kjent forskjellige ting, så hva gjør at visse låter, plater og artister får et stempel på seg som ikke helt greit å like? Det tar oss tilbake til de samme gamle synderne, musikk-kjennerne og kritikerne (jeg skal slutte å fordømme dem etter dette innlegget, lover). For at en sang skal kvalifisere som en guilty pleasure, må den avvises av de som har den «riktige» musikksmaken.

80-tallet er spesielt godt representert når folk trekker fram sine guilty pleasures. Kanskje fordi dette tiåret er uglesett av mange kritikere, men også 90-tallet ser ut til å få et større og større repertoar av flaue favoritter. Jeg tror dette er fordi sangene folk velger ut som sine egne guilty pleasures har mye med nostalgi å gjøre. Nå som vi har en viss avstand til 90-tallet, har vi startet å se på 90-tallet på samme måte som generasjonen før oss så på 80-tallet. Om ikke så lenge følger 00-tallet med, og da kan alle vi i 20-årene virkelig begynne å føle oss gamle.

At noen hører på musikk for nostalgiens skyld, er nok en av de mange tingene som kan menes når du sier at du hører på musikken på en «ironisk» måte. Egentlig hater jeg at folk bruker dette begrepet, som om de skal rettferdiggjøre at de liker visse sanger. Det hender i blant at jeg hører på musikk for en dose nostalgi, men det er alltid en sang jeg liker, og jeg tror jeg ville ha likt den selv om jeg ikke hadde hatt en bakgrunnshistorie knyttet til den.

Men joda, jeg skal ikke late som om jeg ikke forstår konseptet bak guilty pleasures, for jeg har mine egne. Hvis jeg hadde vært feig, så ville jeg trukket fram «Don’t Stop Believin’», men den liker vi jo alle, så jeg høyner ved å tilstå at jeg er svak for «I’d Do Anything for Love (But I Won’t Do That)» av Meat Loaf. Og for å trekke 90-tallets flauser inn i bildet, så har jeg alltid syntes at «Mr. Vain» av Culture Beat har et spesielt fengende refreng. Åh, gud, jeg kommer til å angre på dette innlegget så snart det er publisert.

Disse låtene er liksom ikke de jeg nevner først når jeg snakker musikk med andre interesserte.

Det at jeg vet hvilke sanger jeg skal trekke fram, betyr så klart at det ligger noe i begrepet «guilty pleasure». Disse låtene er liksom ikke de jeg nevner først når jeg snakker musikk med andre interesserte. Dette er ikke på grunn av snobberi (tror jeg), men denne musikken hører jeg ikke på daglig, heller en gang i blant, når jeg er i det rette humøret.

Jeg så et intervju med et medlem av Slipknot (husker ikke hvem av dem), der han ble spurt om han hadde noen guilty pleasures. «No», svarte han, og jeg tenkte først at han lyver, men han utdypet svaret sitt på en måte jeg likte godt. «I don’t have any guilty pleasures, because I don’t feel guilty about anything I listen to.»

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.