Fra penn til prosjektor

0

Morten
Av Morten Johnsen Solberg

Bøker har eksistert i hundrevis av år. Film, på den andre siden, har ikke kilt øyeballene våre lenger enn et sekel. Men siden filmens introduksjon på begynnelsen av 1900-tallet, har det knapt hundre år gamle underholdningsmediet lånt mange av sine historier fra sitt papirbaserte motstykke. Vi har fått servert adapsjoner av alt i fra fantasi og storslåtte dramaer, til biografier og håndbokguider. Men det store spørsmålet som aldri ser ut til å ville dø, er om hvorvidt filmversjonen noensinne kan toppe kildematerialet. Det skal jeg prøve å drøfte i denne spalten, så ta på deg 3D-brillene med styrke, og hold deg fast.

Min mening er at boken og filmen ikke kan sammenlignes. De er begge et historiefortellende medium, men på vidt forskjellige plan. Hvor en bok kan bruke tusen sider på å fortelle en historie, har filmen snaue to timer på samme oppgaven. Det er uunngåelig at noe vil gå tapt i oversettelsen, men det er også en mulighet til å fortelle den samme historien, med en ny vri. Film er et langt mer audiovisuelt medium enn boken. Noen vil kanskje argumentere for at fantasien er langt mer stimulerende enn noe en film kan slenge mot oss. Uansett, film gjør et større inntrykk på sansene, noe som gjør vi bare takler det i moderate doser. Så hvorfor må vi fortsatt holde ut klagingen til de som mener at «Ringenes Herre»-filmene burde vært femten timer lange, og inneholde hver eneste beskrivelse av diverse sopp og insekter som Frodo og kompani snubler over på reisen sin? Seriøst, lærte vi ingenting av «Hobbiten»-filmene? Det er ikke slik en film fungerer, og oppmerksomhetsskalaen til hver enkelt kinogjenger hadde sprengt før filmen nådde midtpunktet.

Enkelte ting forblir bedre usagt, og et bilde kan si mer enn tusen ord. Derfor er tjue sider med en persons interne konflikt i en roman noe som lett kan oppsummeres med det riktige blikket fra en god skuespiller. «Ringenes Herre» er kanskje ikke hundre prosent trofast til bøkene, men de gjorde en fantastisk jobb med å velge og vrake i det beste, og det overflødige. Å være altfor trofast til kildematerialet trenger ikke nødvendigvis å være en god ting heller, bare se på Harry Potter filmene. Gode filmer, uten tvil, men de gav seg selv altfor lite spillerom til å eksperimentere, noe J.K Rowling utvilsomt hadde en finger med i spillet på.

Så la oss gi slipp på denne irriterende klisjeen – å sammenligne bøker med film. Se heller på dem som kompanjonger, et ektepar som deler likheter, men som allikevel har sin egen personlighet. Er du glad i boken, men hatet filmen? Fryd deg heller over at du får fjes å sette navnene til, musikk til å fargelegge stemningen, og stemmer til å gi ordene liv. Til syvende og sist så handler kanskje det hele om perspektiv og tolkninger, enten det er leserens, regissørens eller kinopublikummerens. Vi har alle vår egen måte å internalisere følelser og den menneskelige ånd, og det er nettopp dette som er kjernen i all kultur. Stol på din egen smak, og absorber andres. Amen.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.