Stort lerret, små irritasjoner

0

FilmspalteAv Eva Warner

Å gå på kino kan være både den beste og den verste måten å se en film på. Jeg veksler stadig mellom å elske det og å hate det, og jeg har funnet ut at det har alt å gjøre med de andre folkene som sitter i salen. På en god dag kan kino være en magisk opplevelse, der man deler en god film med andre mennesker. Alle ler, gisper, gråter og hopper på de samme stedene. Hvordan man opplever en film er noe personlig, men det er noe spesielt i den følelsen av fellesskap. At fremmede mennesker opplever noe sammen for første gang kan faktisk forsterke opplevelsen og gjøre den enda bedre.

Dessverre kan andre mennesker også stå i veien for en god kinoopplevelse. For min del er det ytterst få filmer som er så fantastisk at jeg klarer å ignorere publikums irriterende og forstyrrende uvaner. Ta mobilbruk som et eksempel. Skjermen som lyser er faktisk like forstyrrende i det mørke rommet som hvis du hadde svart når det ringte. Hvorfor betale over 100 kr for å gå på kino, hvis man skal sitte på telefonen hele tiden? Jeg nekter å tro på at det er avgjørende at den meldingen må svares på innen to timer. Se ferdig filmen og svar etterpå.

Jeg er helt for at å se film kan være en sosial opplevelse, men jeg trodde det var en uskreven regel at man ikke skal snakke på kino. Det er ingen andre i salen som bryr seg om «hvor sykt teit hun i klassen er», og det at «han kjekke detektiven kommer til å finne skurken» er noe vi helt fint klarer å tenke ut på egenhånd.

Jeg har oppdaget at et av mine største irritasjonsmomenter er jeg ganske alene om. Det er mulig at jeg ikke har snakket om det med de riktige folkene, men jeg føler at jeg skiller meg ut i denne ergrelsen. Og da snakker jeg om jenter som hyler under skrekkfilmer. De hyler høyere enn ofrene på skjermen, og de hyler av hver eneste lyd og skygge. Man skulle tro at de aldri hadde sett en skrekkfilm før, i hele sitt liv. Eller kanskje de bare tror at det er forventet av dem. Uansett er skrikingen like forutsigbar som filmen er, og det kan jeg bekrefte etter utallige kinoturer hvor jeg har talt ned til skremselsøyeblikket og holdt meg for ørene.

Knitring av godteriposer, brautende latter og sparking i stolene faller også inn i kategorien «hvorfor gidder jeg å betale penger for å se film med disse menneskene». For jeg kunne jo faktisk ha ventet til den kom ut på DVD, og sett den hjemme i ro og fred. Der er det ingen som sitter foran deg og blokkerer halve skjermen. Ingen som gjør alle disse tingene som bare skjer i kinosaler. Så hvorfor går jeg på kino i det hele tatt? Fordi de få gangene alt stemmer, der både film og publikum er bra – da finnes det ingen bedre måte å se en film på.

 

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.