Fulltidsstudent, heltidspappa

0

Ørjan Brendløkken_SSkjerping

Av Ørjan Brendløkken

I likhet med enkelte studenter her på UiS har jeg det siste året fått meg en ekstra fulltidsjobb. Nærmere bestemt – jeg har blitt pappa. Dette er en ganske kort yrkestittel som likevel omfatter en hel haug med arbeidsoppgaver. Jeg er bleieskiftarbeider, barnevakt, pedagog, klovn, sjåfør, psykolog både for meg selv og for mor, nattevakt og personlig trener. Blant annet. Noen ansettelseskontrakt har jeg ikke fått, og jeg ble heller ikke intervjuet på forhånd.

Det er ufattelig mye jobb å ta vare på et barn. Men det er selvfølgelig også ufattelig gøy. Og slitsomt. Men mest gøy. Nå er jeg heldigvis ikke aleneforelder. Hu mor er virkelig god å ha, og jeg må bare si det: Dere som kjører fulltidsstudier samtidig som dere er aleneforelder, dere er sinnssykt tøffe. Hatten av for dere.

De første månedene gikk det veldig bra. Vesla gjorde stort sett ikke annet enn å spise og sove. Bleiene var easy peasy å skifte. Javel, tenkte far, hvis det skal være så lett å være forelder kommer jo dette til å gå unna. Men så oppdager vi plutselig at den lille har hittil uante superkrefter: Hun er sta som en geit, og har sin helt egen vilje. Nettene har blitt kortere og kortere, ettersom hun har helt andre planer enn å la oss få sove. Ser du meg stirre tomt inn i veggen en dag, slapp helt av: Jeg er ikke dopet, jeg lider bare av akutt søvnmangel. Bleieskiftene har også gradvis blitt mindre easy peasy. Nå for tiden tar jeg meg selv i å av og til lure på om det faktisk er min datter, eller en voksen mann, som har bæsjet i bleiene hennes.

I tillegg til dette prøver jeg som alle dere andre å stjele tid til å lese pensum. Det blir en time med lesing her og en time med oppgaver der, når vesla sover. Det er altfor lett å prioritere lek og gøy på gulvet med henne når hun er våken. Innimellom prøver jeg å multitaske litt, men det er vanskelig å lese en tung fagbok mens et par små fortenner gnafser løs på hånda di. Så må boka fort vike. For det er jo så utrolig gøy å oppdra ei lita jente.

Man blir så stolt av hver minste lille ting hun klarer, enten det er å kave seg bortover gulvet for egen motor, putte skjeen i munnen selv, eller lage prompelyder med munnen. Her om dagen begynte hun plutselig å «snakke». For hun har helt klart sitt eget språk, selv om det nok bare er hun som forstår glosene som renner ut av munnen hennes. Enn så lenge. Og for henne er alt gøy. Konseptet humor blir helt banalt, og bare det å rekke tunge får henne til å smile med hele ansiktet. Da smelter selv det hardeste pappahjerte.

Så på tross av alle de harde nettene, angrer jeg ikke en dag på at jeg har fått jobben som pappa. Uansett hvor lite søvn det blir, hvor langt etter pensum jeg føler jeg havner, og hvor lenge det er siden sist jeg var en tur på byen. Akkurat nå finnes det viktigere ting i livet. Som å synge «Mikkel Rev» for tjuefemte gang på rad. Fordi hun synes det er den morsomste sangen i hele verden.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here