Harder, better, fa(t)ster

0

Ørjan Brendløkken_SSkjerping
Av Ørjan Brendløkken

Jeg er ingen treningsfantast. Jeg klarer ikke å leve kun på juice eller knekkebrød, jeg klarer ikke å stå opp klokka fem om morgenen for å dra meg ut på løpetur. Jeg er rett og slett det de fleste vil kalle lat. Men jeg ønsker ikke nødvendigvis å være sånn. Når jeg ser andre veltrente, lykkelige mennesker jogge, eller sykle rundt på nanolette, tynne landeveissykler, får jeg lyst til å bli flinkere til å ta i et tak selv. Jeg ser ned på min egen noe dvaske, lyssky kropp og tenker at «javel, men med noen faste økter i uka, litt sunnere kosthold og bedre døgnrytme kan jeg òg sikkert se sånn ut». Men det blir liksom aldri til noe. Jeg har treningskort på SiS, og lover meg selv dyrt og hellig at «dette semesteret, dette blir semesteret da jeg blir skikkelig god til å bruke det kortet». I høst har jeg enda til gode å sette en forskremt tå innafor døra der.

Jeg synes jo i grunnen det er ubehagelig å være sliten. Er jeg ute og løper eller sykler, klarer jeg sjelden å holde tempo oppe om jeg skrur det opp. Med en gang jeg kjenner at jeg blir sliten, gir jeg meg. Men det er jo da ekspertene mener kroppen virkelig begynner å jobbe. Idrettsstjerner må jo kjenne på den følelsen, de også? Hvordan klarer de det? Jeg er vel for snill med meg sjøl.

Det er liksom noe med den tida vi lever i. Nå er det plutselig ikke bare kvinner som hver dag møter kroppspress. Bevares, det er da godt at vi gutta endelig får kjenne på det vi òg. Likestillingen lenge leve. Men det er likevel slitsomt å slå opp på en tilfeldig nettavis, og nesten alltid bli møtt med bildet av en fyr med steinharde magemuskler og svette i panna. Må de absolutt gi meg dårlig samvittighet hver jævla dag? Jeg ser annonser for testosteronpiller. «Lider du av overvekt? Lite energi? Da har du sannsynligvis overskudd av østrogen. Du trenger testosteron for å bli mann igjen». Heldigvis gjennomskuer jeg disse temmelig fort. Det gjør vel de fleste andre også.

Petter Northug, Marit Bjørgen og til og med Ole Einar Bjørndalen har jo kommet fra et sted. Skjelbred, Dæhli og Jarstein har ligget i hardtrening store deler av livet. Selv de barskeste utøverne, de som ser ut som de ble født ut av en stålpresse, har trent beinhardt for å komme dit de er nå. Og det er inspirerende å se at de kan. Jeg vil også. Målet er kanskje ikke å kunne spurte opp Prekestolen, men det å i alle fall ha litt bedre kondis og være litt lettere på foten hadde vært fint.

Hva hvis det fantes en pille man kunne ta? Bare svusj! Så står jeg plutselig der med baller av stål og magemuskler av stein. Og sånne «muskel moobs» hadde heller ikke vært så dumt. Men det ville vært altfor lett. Enn så lenge får jeg bare fortsette å fortelle meg selv at jeg skal lette på rumpa, komme meg ut og spise bittelitt mindre chips på fredagene. Jeg har begynt å sykle til jobb. Jeg er livredd bilene der jeg triller av gårde langs Hillevågsveien. Men det er jo likevel en god start.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here