Filmmusikk post-millenium

0

Morten

Av Morten Solberg

Bilder uten musikk kan være en kjedelig affære. Det hender selvsagt at en kunstnerisk avgjørelse rettferdiggjør mangelen på musikalsk akkompagnement, men jevnt over er musikk en avgjørende del av en visuell komposisjon. Aldri er dette mer sant enn i filmverdenen, hvor musikken er din emosjonelle ledsager gjennom bildene som utspiller seg på skjermen.
Filmmusikk har fått et stadig fastere fotfeste i populærkulturen de siste 30 årene.

Filmmusikk var aldri ansett som en sjanger i seg selv, men heller en nødvendighet – noe som datidens stumfilmer trengte for å gi bildene på lerretet mer dybde. Blockbuster suksesser på 1930-tallet som «Tatt av vinden» og «Trollmannen fra Oz» var med på å gi filmmusikken mer kredibilitet og selvstendighet. Mye endret seg da «Star Wars» ble sluppet i 1977. Komponist John Williams, best kjent før dette for sin intense, men simplistiske musikk for filmen «Haisommer», ga kinopublikummere de storslåtte tonene som fortsatt resonerer i popkulturen den dag i dag.

Men så kommer vi til 2000-tallet. Eller, som denne spaltisten liker å kalle det, «The Age of Zimmer». Det hele begynte med hans nærmest melodramatiske musikk for filmer som «Gladiatoren» og «Crimson Tide», og har senere kulminert med stykker for «Inception», «The Dark Knight» og «Man of Steel». Zimmers musikk er i overkant enkel, men det er også litt av hans sjarm og årsaken til hans popularitet. Zimmers stil er distinkt, men skiller seg ikke nødvendigvis ut på en positiv måte. Det er ikke å hevde at Zimmer ikke lager god musikk, men det er ganske langt mellom hvert mesterstykke. Da trenger vi ikke å se lenger enn til Howard Shores fantastiske musikk for «Ringenes Herre» og «Hobbiten» filmene. Med musikken til disse filmene har Shore løftet oss tilbake til den flytende og romantiske stilen som John Williams var med på og pionere på 70-tallet.

Inntrykket jeg får av bekjente er at musikken betyr mye når de ser filmen, men at de glemmer den like raskt som de går ut av salen. Som en filmmusikk-kjenner så synes jeg at dette er veldig rart. Musikk og lyd er spekulativt 70 prosent av grunnen til om en film fungerer eller ikke, og man skulle derfor tro at den ville hatt et mer varende inntrykk på folk flest. Du går jo tross alt på en konsert for å se showet og høre musikken. Det er kult at filmmusikk har blitt relativt pop og at folk faktisk kjenner til navnet til noen av komponistene. Dette er mer enn vi kunne bedt om for tretti år siden, selv om det kanskje ikke er de som blir husket som faktisk fortjener det. Så hør på mer symfonimusikk, folkens. «Mozart-effekten».. Trenger jeg si mer?

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.