Forventningenes problemer

0

Av: Jone Ramnefjell.

Jone

Aller først skal jeg komme med en liten oppfordring, så det er litt større sjanse for at noen faktisk får den med seg. Og hvem vet, kanskje noen til og med gjør det jeg skal oppfordre dem til. Hør på Warpaint sin debutplate «The Fool»! Hvis du ikke allerede har hørt den, gjør det nå! En spektakulært spennende plate, både når det kommer til melodier og lydbilder. Jeg kan trygt påstå at det er min yndlingsplate så langt dette tiåret. Uansett, forrige uke kom oppfølgeren, enkelt og greit kalt «Warpaint». I høst ga de ut en singel i forveien, som jeg absolutt ikke ble overbevist av. Den var svakere enn samtlige låter på «The Fool», men jeg bestemte meg for å holde håpet oppe. Kort fortalt, Warpaints andreplate er ikke dårlig, men den når ikke debuten opp til føttene. At den skulle være like bra turte jeg egentlig aldri helt å håpe på.

Jeg skal prøve å ikke gjøre dette til en plateanmeldelse dårlig forkledd som noe annet. Jeg tar bare for meg denne utgivelsen fordi den ga meg en følelse jeg har fått flere ganger før. Følelsen du sitter igjen med etter en skuffende plate. Det må man bare finne seg i å oppleve en del ganger hvis man har for vane å skru opp forventningene. Rutinen er den samme hver gang. Etter første gjennomlytting sitter jeg igjen med en viss tomhet, som om jeg er fem år igjen, og ikke fikk det jeg ønsket meg til jul. Deretter forteller jeg meg selv at jeg må høre på plata flere ganger, så avdekkes det sikkert litt og litt mer storhet etter hvert. At plata i hvert fall blir litt bedre etter flere gjennomlyttinger, er som regel tilfellet, men en umiddelbar skuffelse ender sjeldent opp med å bli en favoritt. Det har kun skjedd meg én gang, så vidt jeg kan huske.

Dette var med Radioheads plate «In Rainbows». Skuffelsen bestod i at sounden på plata var en annen enn jeg ønsket meg akkurat da den ble utgitt. Den var stemningsmessig lys, og jeg hadde gledet meg til god, mørk deppemusikk. Men etter hvert aksepterte jeg plata for hva den var, og innså at det var spesielt gode låter å finne der. Den noe mer spesifikke grunnen til at jeg først ble skuffet av «In Rainbows», er sannsynligvis også grunnen til at jeg har endret mening om akkurat denne plata i senere tid, i så stor grad at den har fått klassikerstatus hos meg. Hva andreplata til Warpaint angår, så tror jeg ikke det samme vil skje, for jeg har ingen innvendinger på sounden de har gått for. Det er bare melodiene som ikke er like sterke som de var på forgjengeren. Faen, dette skulle jo ikke bare handle om Warpaint.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here