En achievement-junkies bekjennelser

0

Av: Anders Rage AndersRage

Første gang jeg leste om Xbox 360 og den nye funksjonen kalt ”Achievement Points”, tenkte jeg at det var en strålende idé å skape konkurranse mellom spillere i både det reelle og digitale liv. To år etter kom Sony med sine såkalte ”trofeer” for å konkurrere med Xbox Achievements, og de to kampanjene viste seg å være vellykket for begge selskapene. Men Microsoft og Sony forutså ikke at achievements kom til å gjøre større skade enn nytte. Jeg vil gjerne fortelle om mine erfaringer med helvetet bedre kjent som achievements.

Achievements er som en rus, og som all annen rus, går det an å bli avhengig av det. Jeg har selv vært en achievements-junkie og det har vært en lang vei for å ta det første skrittet mot rehabilitering. Min historie begynner som så mange andre på det glade 90-tall, spillhistoriens virkelige gullalder. Jeg fikk tidlig en interesse for spill, og spilte alle slags forskjellige spill. Jeg falt pladask for interaktiviteten, estetikken og mediumets nærmest uendelige fantasifullhet. Ja, slike ting reflekterte jeg over da jeg var 10 år, hva byr du meg? Mange år, og mange spill senere, fikk jeg opp øynene for noe som het ”achievements”. Litt usikker sjekket jeg det på nettet, og ble umiddelbart fanget av ideen. Etter at Playstation fikk egne achievements, startet min nedgående spiral mot en tilværelse i limbo.

Jeg kan fremdeles huske min første trip, min alle første achievement, som om det var i går. Den himmelske plinge-lyden og bekreftelsen på at jeg hadde klart oppgaven i spillet ga meg en ubeskrivelig euforisk lykkerus og jeg følte meg uovervinnelig. Det som fulgte var utallige kamper på nettet, å spille gamle spill kun for achievements, lagring av et spill og spille samme sekvens om igjen, alle symptomene på total avhengighet var allerede der. Ingen sjanger var trygg fra min avhengighet, inget spill for dårlig eller for pinlig for å mate min sult. Når jeg kjøpte nye spill, spilte jeg det aldri med en gang. Jeg gikk på nettet for å finne ut hvilke achievements som jeg kunne gå glipp av, jeg hadde utviklet en sykelig trang til å fullføre tilsynelatende idiotiske og meningsløse oppgaver. Hva betydde mitt sosiale liv og mentale helse veid opp mot det tusende samleobjektet i et spill?

I min barndom fikk jeg aldri tak i den fjerde flasken i The Legend of Zelda: Ocarina of Time, den du får ved å ri rundt Hyrule Field og skyte ned Poes fra hesteryggen. Men jeg brydde meg ikke, for det var eventyret, selve opplevelsen som var viktigst. Jeg lengter tilbake til min lykkelige barndom, og til en tid hvor achievements ikke fantes. På den tiden visste jeg ikke om jeg hadde forlatt visse spill halvferdige, og jeg brydde meg heller ikke om X antall hodeskudd med et spesifikt våpen. Hvis et spill var morsomt så spilte jeg det. Achievements har vært en røff ledsager i mitt gaming-liv, men jeg er nå klar for å kvitt avhengigheten og bli frisk. Remember kids: Achievements, not even once.