Minkende produktivitet

0

Av: Jone RamnefjellJone

The Beatles platedebuterte i 1963. Syv år senere ga de ut sitt trettende og siste studioalbum. The Rolling Stones platedebuterte året etter The Beatles, og da The Beatles splittet opp, hadde Stones rukket å gi ut ti plater. The Doors platedebuterte i 1967. Da Jim Morrison døde fire år senere, hadde de gitt ut seks plater. Poenget mitt? Det er ytterst få artister i dag som har det samme nivået av produktivitet. Finnes det noen klar grunn til det?

En tanke som har slått meg er at musikkproduksjon har blitt temmelig industrialisert siden tida da for eksempel The Beatles holdt på, og at produksjonskravene har blitt høyere. Litt knitring og skurring var ikke noe problem for 50 år siden, men i dag skal alt være «perfekt». På den annen side, et «perfekt» resultat er ganske lett å oppnå i et profesjonelt studio i dag.

Internett, streaming og piratkopiering kan være en annen mulig forklaring. Musikkindustrien sliter. Etter å først ha nektet å endre distribueringsmetodene sine i det hele tatt, og saksøkt alle nettpirater de klarte å få tak i, innså industrimagnatene nederlaget. De prøver så godt de kan å tilpasse seg til nettalderen, men tilfellet er rett og slett at artister ikke tjener like godt av strømmetjenester som de gjør fra tradisjonelt platesalg. Jeg mener ikke at vi burde synes synd på dem, de store navnene i musikkindustrien tjener fortsatt mer penger enn de fortjener, med tanke på hva de gjør. Men ikke alle profesjonelle musikere tjener penger på linje med Rihanna. Og i dag er de mer avhengige av å tjene pengene sine på konserter, heller enn platesalg. På Øya-festivalen i 2012, ga Dan Auerbach fra The Black Keys et av de mest ærlige intervjuene jeg har lest. Han hadde egentlig ikke lyst til å være på turné nå, han ville være hjemme i Ohio og spille inn ny musikk, men det kunne de ikke ta seg råd til.

Det er mer enn et par av dagens artister jeg gjerne skulle hørt mer av. Massive Attack platedebuterte for 23 år siden, og har gitt ut fem plater. Portishead platedebuterte for 20 år siden, og har gitt ut tre. Martina Topley-Bird platedebuterte for 11 år siden, og har gitt ut to. Det kan så klart være tilfelle for flere av disse artistene, at den begrensede mengden utgitt materiale er et valg, heller enn et resultat av utilstrekkelig inspirasjon. Men jeg kommer ikke unna å tenke at de ville vært mer produktive hvis de holdt på under 60- eller 70-tallet. Og jeg er neppe alene om å etterlyse mer hyppige utgivelser. I en anmeldelse av Sigur Rós sin briljante plate «Takk…», nevnte anmelderen at plata ble «utgitt nesten tre år (!) etter forgjengeren». Hvorfor inkluderte han utropstegnet? Hadde ingen fortalt denne anmelderen at i dette århundret er tre år en helt vanlig mengde tid mellom to album fra en artist? Jeg er så klart helt for at artister skal ta seg den tida de trenger for å virkelig fullføre et album, og fokusere på kvalitet fremfor kvantitet. Men det at artister ga ut mer musikk før, betyr ikke at det de ga ut var noe dårligere.