Så var det oss, 2014

0

Av: Jone Ramnefjell Jone

Jeg skal ikke påstå at dette kommer til å bli et fantastisk musikkår fordi det slutter på tallet 4, men hvis jeg ser på de tilsvarende årene i de siste fire tiårene, så ser det ikke ut til å være en ulempe. Jeg skal ikke bli overtroisk, men på både 70-, 80-, 90- og 00-tallet har det femte året vært et fantastisk musikkår, uten unntak. For meg i hvert fall. La meg presisere at dette innlegget vil være veldig preget av personlig smak. Nå som det er sagt, skal jeg skrive så subjektivt jeg kan.

1974 stod i den instrumentale musikkens tegn. Miles Davis ga ut de to platene «Big Fun» og «Get Up with It», til sammen fire og en halv time med jazz-fusion-jams. Davis-disiplene i Weather Report ga ut «Mysterious Traveller», og i en annen instrumental gren, nærmere bestemt folk-prog, briljerte Focus med utgivelsen «Hamburger Concerto». Men Genesis var størst dette året, da de ga ut dobbeltalbumet «The Lamb Lies Down on Broadway».
1984 er for meg mest preget av én plate, som betyr mer i form av starten på en fantastisk diskografi, heller enn å være et mesterverk i seg selv. Nick Cave and the Bad Seeds ga ut sin debutplate «From Her to Eternity». Alle som mener Radiohead er dystert og deprimerende bør høre denne platas ti minutter lange avslutningslåt «A Box for Black Paul». Hvor det er mer jamring i løpet av én sang enn Thom Yorke har fått til i løpet av en 20-års karriere.

Så var det 1994, et år dominert av spesielt gode debutplater. Best av alle var nok «Dummy» av Portishead, men i tillegg markerte Jeff Buckley seg med «Grace», og Tortoise med sitt selvtitulerte album. «Let Love In» av Nick Cave and the Bad Seeds, og «Superunknown» av Soundgarden, var årets to andre virkelige mesterverk. Mark Lanegan og Massive Attack ga også ut severdige album, henholdsvis «Whiskey for the Holy Ghost» og «Protection».

Og så 2004. Mark Lanegan ga ut den eklektiske «Bubblegum», PJ Harvey ga ut den enda mer eklektiske «Uh Huh Her», Nick Cave and the Bad Seeds ga ut dobbeltplata «Abbatoir Blues / The Lyre of Orpheus», Tortoise ga ut «It’s All Around You», og Medeski Martin and Wood ga ut «End of the World Party (Just In Case)». Wilco ga ut «A Ghost Is Born», deres femte plate, og deres ørtende besetning. Men det var året Wilco fant seg selv, for besetningen som oppstod her, er den Wilco fortsatt består av, ti år senere. Men den beste platen dette året var «Real Gone» av Tom Waits. En plate med så mange høydepunkter at det er skremmende. Det eneste tilfellet jeg kan komme på av en artist som gir ut sin beste plate 30 år etter platedebuten.

Det er egentlig ikke så veldig mange artister jeg er fan av som har annonsert noen utgivelser for 2014. Tortoise gir ut sin nye plate i år, så det er jo noe å se frem til. Men det kan alltids bli et år for å oppdage nye navn. Og om en drøy uke har Warpaint muligheten til å gi dette musikkåret den starten det fortjener. Etter «The Fool», en av tidenes beste debutplater, er deres selvtitulerte andreplate den jeg ser mest frem til for tida.