Et halvskrudd farvel

7

Av: Pernille Sivesind Thomsen

I likhet med den alkoholfrie fylleangsten jeg fikk da jeg skreiv det første kåseriet, har jeg nå utviklet litt angst for hvilket inntrykk jeg driver og gir folk av meg selv gjennom disse skribleriene her. Jeg har nemlig en tendens til å glemme at noen faktisk leser det jeg skriver.

Jeg har til tider vrengt ut detaljer om mitt eget liv som jeg i etterkant ikke engang har skjønt hvorfor jeg har nevnt. Jeg har bretta ut om at jeg spiser lapskaus fra kjelen, at jeg griner av folk som griner på tv og at jeg hopper i søledammer med stor entusiasme. Jeg har erklært meg selv for fordomsfull og beskrevet detaljert hvor hjernedød jeg blir av kjekke menn. Dessuten har jeg kalt solarium for juks og sagt at folk generelt er uærlige.

Du må ikke være psykolog for å forstå at jeg ikke akkurat har gjort god reklame for meg selv. Men det er vel ikke helt poenget med kåserier heller. Jeg smører på med unødvendige detaljer og vrir om historier for å få ting til å høres underholdende ut. Utrolig nok har jeg nesten ikke løyet en eneste gang. Kanskje én gang. Eller to. Eller tre. Du skjønner tegninga.

I startfasen av kåseriromansen min hadde jeg så mange idéer at jeg ikke visste hvor jeg skulle begynne. Tankene bare svevde rundt meg, og vips – så var kåseriet ferdig. Nå sitter jeg med hendene i startposisjon over tastaturet til jeg blir blå i trynet, før jeg i det hele tatt klarer å skrive et eneste ord. Da jeg vurderte å skrive et kåseri om skolissene mine, skjønte jeg at det var på tide å gi seg. Morsom-toget hadde bråstoppa og jeg måtte ta med meg skolissene ut.

Når jeg nå sitter og skriver mitt aller siste kåseri for SmiS, blir jeg faktisk litt svett. Hvem skal jeg uttrykke mine banale tanker til nå? Hvilken unnskyldning skal jeg bruke for å kunne stille rare spørsmål til folk? Det er på tide at jeg tilstår min egen halvskrudde nysgjerrighet, i stedet for å skylde på at jeg gjør reseach til kåseriet. Det er mulig jeg fortsetter trenden med å spørre venner og familie om ting som «hva er gøy med å være 1,78 cm høy?» og «føler du deg voksen, mamma?» Det kommer artige samtaler av sånt.

Nei, nå må jeg finne meg en ny hobby. En som innebærer mindre banale meninger om alt og ingenting. Hvis du nå tenker jeg skal begynne å strikke, tar du grundig feil. Det blir nok mer i retning av å stirre i veggen eller lage grimaser til fremmede. Eller fallskjermhopp, alt ettersom. Men skulle du bli stoppet av en rødtopp med gale øyne som preker om alt som er teit med trivielle hendelser, så er det bare meg som savner kåseriskriblinga.