Uoppfinnsom oppfinnsomhet

8

Av: Jone Ramnefjell Jone

Nå går vi mot tida der mange av oss låser oss inne med musikk som handler om eksotiske hendelser for lenge siden, dyr som kan fly, og andre overnaturlige ting. Jeg snakker selvfølgelig om progrock. Og det er visse ting jeg synes er litt snodig når det kommer til hva man velger å karakterisere som «prog».

Først og fremst er det paradoksalt at mange av prog-bandene i dag spiller ting som høres mistenkelig mye ut som det man kalte prog for 10-20 år siden. Hvorfor det? Fordi hele konseptet med denne sjangeren er at man skal være oppfinnsom og nyskapende. Prog er jo kort for «progressive», noe du sikkert visste, eventuelt klarte å tenke deg frem til på egen hånd. Men gjennom årene har sjangerens særtrekk blitt satt mer og mer i stein, og dermed har også prog fått sine egne klisjéer. Hvem som helst kan skrive en låt der (grunnleggende musikkteoretiske begreper forut) verset går i en 7/8-rytme, refrenget går i 9/8, og bridgen går i 5/4. Det har blitt gjort tusen ganger før, det er ingenting nyskapende eller progressivt ved det lenger.

Det er også rart at ting som faktisk er eksperimentelt ikke blir klassifisert som prog. Det finnes artister der ute som har mer oppfinnsomme måter å være oppfinnsomme på. Radiohead er langt mer progressive enn for eksempel Dream Theater. Jo, det er de, for Radiohead har gitt ut musikk som ikke høres ut som noe som kom før dem. Dream Theater finner på ingen måte opp hjulet på nytt, de spiller en type rock som har blitt spilt av mange før dem. De har laget sine egne sanger, ikke sin egen sjanger. Og det er helt greit.

For det blir urettferdig å stille høyere krav om oppfinnsomhet til utøvere innen akkurat prog. De har ikke selv gitt sjangeren det navnet, og at den med tid har utviklet sine egne konvensjoner, og sine egne brytbare regler, må man bare regne med. De fleste som liker prog-rock liker musikken for det den er, og har ikke noe problem med at den ikke er i like drivende utvikling som navnet lover. La meg også slutte fred med prog-entusiastene, og si at jeg har ingenting imot intrikate rytmer og tids-signaturer. Det er ikke så nyskapende og unikt som mange prog-band ser ut til å tro at det er, men det betyr jo ikke at man trenger å kjøre 4/4-takter hele tida av den grunn. I jul skal jeg høre på flere av mine favoritt-prog-band, som Genesis, Jethro Tull og Focus. Og Radiohead. Spesielt Radiohead.