Med Hobbit-skritt mot avgrunnen

0

Av: Morten Johnsen Solberg Morten

Det største problemet med den første «Hobbit»-inkarnasjonen, og noe som utvilsomt vil være en vedvarende byrde for de to neste filmene, er den nærmest uforståelige beslutningen å gjøre en barnebok på trehundre sider om til en episk, ni timer lang trilogi. Det er ikke nok materiale i bøkene til å rettferdiggjøre tre filmer, og det faktum at vi allerede vet hva som skjer i slutten på historien hjelper ikke på dette. Jeg orker ikke engang å snakke om alle dvergene i filmen, da de gjennomgår mindre karakterutvikling enn Bilbos ponni.

Peter Jackson og Co. prøver å etablere et sub-plot som tar for seg konflikten mellom dvergene og alvene i prologen til filmen, men vi vet jo at rasene misliker hverandre like mye i starten på «Ringenes Herre», så hvorfor gidde? Når Guillermo Del Toro ble satt til å regissere «Hobbiten» så skulle det kun være to filmer. Jeg syntes til og med dette var overflødig. I ettertid ville det nok vært best om det kun var én film som kunne stått som en koselig forhistorie til «Ringenes Herre»-filmene. Men stormannsgalskapen til Peter Jackson tok overhånd. Det blir som Bilbo sier til Gandalf i starten av «Ringens Brorskap»: «..like butter scraped over too much bread.» Right on.

Det visuelle er også noe som irriterer meg med «Hobbiten»-filmene, og er en trend som jeg liker å kalle «George Lucas-effekten». Det som definerte «Ringenes Herre»-filmene var hvor autentiske og realistiske de var. Skuespillerne var virkelig nede i møkka, og man kunne faktisk føle at Midgard var et sted som kunne eksistert på likt med vår egen. Dette er det slutt på nå, og inn kommer green-screens og nok dataanimasjon til å fylle Googles serverbaser. Den «nye» Midgard er myk og super-fargerik, noe som minner mer om «Teletubbies» enn det universet vi har blitt så glad i de siste ti årene. Her lyser det latskap på lang vei, og jeg kan ikke forstå at regissør Peter Jackson, som faktisk kommer fra en lang fortid med fysiske spesialeffekter, kunne synke så dypt som dette.

På lik linje som George Lucas konverterte til den onde keiseren når han laget de nye «Star Wars»-filmene, har Peter Jackson blitt korrumpert av Ringens makt og blindende despotisme. Han har fått kontroll over alt, og ingen kan si ham imot. Jeg er overbevist om at denne typen kontroll bare leder til produkter som mater egoet til den som sitter på makten, og ikke den generelle fornøyelsen til kinopublikummet. Vi ser effekten av dette nå, og resultatet er en film som ikke har et gram av den ydmykheten og lysten til å imponere som vi fikk med «Ringenes Herre».

Det gjenstår å se om den andre installasjonen som premierer på kino den 10. desember vil tenne en ny flamme i det nåværende tomrommet. I mellomtiden skal jeg sjekke ut for tusende gang den fantastiske remiksen av Legolas’ «They’re taking the hobbits to Isengard», som faktisk er langt mer underholdende enn alt jeg har sett av «Hobbiten» hittil.