Oppbrukte skremmetaktikker

0

insidious-chapter-2-woman

Film: Insidious: Chapter 2
Regi: James Wan
Skuespillere: Patrick Wilson, Rose Byrne
Karakter:  2stjerner

Av: Robert Ellefsrød

Skrekkfilmer i dag har fått en oppskrift som garanterer skrekk. Det eneste man trenger er lur kameraføring som sakte avslører et spøkelse, og fire-fem fioliner som spilles for harde livet. Og det er alt. Jeg så en jente i setet foran meg som satt med jakka foran ansiktet over halvparten av Insidious: Chapter 2, fordi det ble spilt mye stemningsmusikk. Når det ikke blir spilt skumle fioliner, er det dønn stille sånn at seerne forventer et plutselig spøkelsesansikt på skjermen som skriker høyt. Det eneste filmskaperne behøver å gjøre nå er å starte filmen med en flammende rød «INSIDOUS» på skjermen med ekstremt høy og skrikende musikk for å bekrefte at dette er en skrekkfilm, så sitter publikum med føttene på setet og knærne foran ansiktet. Enkelt.

Mens den første filmen handler om familien Lamberts eldste sønn som blir hjemsøkt, tar denne filmen for seg faren, spilt av Patrick Wilson. Etter hendelsene i den første filmen, har han blitt utsatt for voldelige ånder som med skumle hensikter. Herfra skjer det mye etterforskning på både jordnært og spirituelt nivå.

Insidious: Chapter 2 er ikke like effektiv med skremmingen som den første. Denne filmen fokuserer heller på å utforske verdenen som de har skapt, slik at filmen fungerer mer som en slags science-fiction mysteriefilm med grøsserelementer. Det blir mye rot med tid og rom, og svarer på spørsmål du ikke visste du hadde fra den første filmen. En smule teit, men også kreativt nok til at filmen blir litt interessant i det minste.
Når det gjelder skrekkfaktoren så er den også fortsatt tilstede, men til en mindre grad. Skvetteøyeblikkene føles også så oppbrukt og noen ganger så åpenbare at man går lei.

Men for all del – er du skvetten av deg og ser etter noe grøsseraktig, kommer Insidious: Chapter 2 helt sikkert til å fylle det tomme rommet. Så vidt.