Høyt og lavt

0

Av: Pernille S. Thomsen

Jeg har alltid vært misunnelig på høye mennesker. De er liksom så elegante med sine lange armer og bein. Når de tar et skritt fremover, må jeg ta tre. Når jeg må bruke min tilegnede apekatt-hopp for å få tak i noe på øverste hylle, kan de bare hente det ned som om det var ingenting. Det hele er i grunn veldig imponerende.

Med mine 167 centimetere over bakken er jeg ikke akkurat noen skyskraper, men jeg er heller ikke helt dverg. Det kommer an på hvem jeg står ved siden av. Ved siden av min mor på 1,60 er jeg ganske høy, men ved siden av min venninne på 1,78 føler jeg meg ufattelig lav. Selv definerer jeg meg som lav, rett og slett av den grunn at jeg har flest lave-folks problemer.

Det å dra på konsert er to forskjellige ting for høye og lave folk. Spørsmålet jeg får mest på konserter er: «ser du noe?». Svaret er stort sett nei. De høye bare stiller seg et sted og ser bra uansett. Sånn er det ikke for oss lavinger. Vi må klekke ut en plan for å få sett noe i det hele tatt. Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg stort sett bare har hatt utsikt over nakken til de foran meg.

En annen ting som er maks upraktisk ved å være lav, er at man er umulig å finne igjen i folkemengder og blant butikkhyller. Jeg har i mange år mista mamma på butikken. Det ville vært lettere å krabbe rundt på gulvet enn å prøve å se henne over ting. Jeg foreslo på et punkt at hun skulle ha på seg en bjelle, slik at vi bare kunne følge lyden. Merkelig nok var ikke dette en slager for min mor.

Når du lever i en verden hvor flesteparten er høyere enn deg, fører det også til fysiske skader. Nakken din blir maltraktert. Det er veldig slitsomt å hele tiden se oppover. Så der står vi da, med nakkeproblemer, hoppe-kramper og forsvinningstendenser mens vi blir sett ned på.

Til tross for min misunnelse for de som regnet treffer først, må jeg ærlig innrømme at det kan til tider være ganske praktisk å være lav. Jeg kan sitte på flyet med masser av plass til beina mine, og jeg trenger aldri å bekymre meg over kuler i panna etter lave dørkarmer. Jeg blokkerer aldri utsikten til noen på verken kinoen eller konserter. Jeg tenker også at høye mennesker har mer fallhøyde om de skulle snuble. Det må gjøre vondt. Hvis jeg snubler så er det sjeldent jeg får et skrubbsår engang. Dessuten tror jeg at skyskraperne er kaldere på leggene enn andre, for det må være forbanna vanskelig å finne bukser som er lange nok. Mine legger er alltid varme.