I know that feel

0

Av: Jone Ramnefjell Jone

Man hører på forskjellige typer musikk til forskjellige tider. Noen ganger setter man seg ned med noe vakkert, andre ganger vil man digge til noe heavy, og andre ganger vil man opp og danse. Jeg hører på mye instrumental musikk, og det er like lett å digge til som musikk med vokal, men det er én effekt jeg veldig sjeldent oppnår fra musikk som ikke har et vokalt element: den får meg sjelden til å virkelig føle noe. Det betyr ikke at instrumental musikk ikke kan være like bra som noe annet, som jeg nevnte så er det ikke alltid sterke følelser du ønsker å oppnå ved å høre på musikk.

Når jeg snakker om følelser man får av musikk, så mener jeg ikke bare de såre. Det kan være noe i den helt andre enden av skalaen. Et av de mest intense musikkøyeblikkene jeg vet om, er de siste tre minuttene av «Group Four» av Massive Attack. Det er ikke vakkert, det er uhyggelig. Men det er en herlig form for uhygge, den du får av en god skrekkfilm. Og det er den spøkelsesaktige vokalen til Elizabeth Fraser som gjør at det treffer så sterkt.

Det har skjedd av og til, at også instrumentale partier treffer meg følelsesmessig. Det massive gitardrønnet i starten av Sigur Rós-låta «Svefn-g-englar», er temmelig sterkt. Det høylytte partiet i «Like Herod» av Mogwai, fyller meg alltid med et herlig sinne. Uhyggen i den tidligere nevnte «Group Four» får solid konkurranse fra den første tonen i Jeff Buckleys «Dream Brother», det avsluttende ulet i «A Song for the Deaf» av Queens of the Stone Age. Og den passeres lett av introen til «The Amazing Sounds of Orgy» av Radiohead, som jeg i mangel på en tilstrekkelig norsk beskrivelse må omtale som «pants-shitting-terror».

Men en instrumental låt har aldri fått meg til å gråte. Jeg trodde en gang Sigur Rós hadde oppnådd det med den nesten-instrumentale perlen de valgte å kalle «Samskeyti», men det gikk opp for meg at det som fikk saltvannsdråpene til å trille, var den dempede koringen som så vidt titter frem her og der i låta. Interessant likevel, at det ikke er noen tekst der, bare nynning. En god tekst trengs ikke for at en låt skal få deg til å føle noe, selv om det så klart kan hjelpe. Det er selve lyden av en menneskestemme som gjør det. Melodien i vokalen er langt viktigere enn ordene som synges, i mitt tilfelle i hvert fall.

Er mellommenneskelige bånd grunnen til at lyden av en stemme kan oppnå en effekt som lyden av et instrument aldri kan? Nå beveger jeg meg ut på et område der jeg ikke kan gi et eneste begrunnet svar, så jeg lar den tanken henge. Men, har du hørt om Desert Island Discs? Et BBC-radio-program der de hver uke har en kjendisgjest, som får velge ut åtte sanger de ville tatt med seg hvis de skulle være alene med en platespiller på en øde øy. Jeg vet ikke hvilke sanger jeg ville ha valgt, men definitivt ingen instrumentale. Det hadde blitt vanvittig ensomt.