This ain’t no game

0

Av: Morten Johnsen Solberg

MortenDe siste tjue årene har sett utallige filmatiseringer av populære videospill. Alt i fra «Super Mario» til «Street Fighter» og «Prince of Persia» har fått gjennomgå Hollywoods halvhjerta konverteringsprosess. Mesteparten av disse er utelukkende bæsj, og burde strengt tatt fått «game over»-skjermen allerede før produksjonen startet. Men hvorfor er det slik? Hva er det med overgangen fra spillekonsollen til kinolerretet som er så ødeleggende for kjernematerialet?

Hvordan lager du egentlig en film om en italiensk rørlegger som hopper på hodet til kortvokste gnomer med hoggtenner? Jeg har ikke peiling, men det stoppet ikke Hollywood fra å forsøke å kapitalisere på den voksende suksessen til Nintendos mest vedvarende maskot. I senere tid har Nintendo blitt flinkere til å beskytte sine merkevarer, men den super-flausen var ikke lett å glemme. Grunnen til at jeg fokuserer på «Super Mario» er fordi det er det perfekte eksempelet på at spill og film er to medier som deler lignende kvaliteter, men som likevel står på vidt forskjellige bein. Film bruker et fiksert narrativ som ryggraden i sin oppbygging, mens spill kan være langt mer flyktige og ufokuserte. Ta noe så enkelt som 2D slåssespillet «Street Fighter» som ble filmatisert i 1994 (med selveste «Muscles from Brussels», Jean Claude Van Damme i hovedrollen). Selve spillet hadde nesten ingen historie å bygge på, foruten at det fantes en turnering hvor utøvere fra hele verden skulle kjempe til døden. Filmskaperne måtte da lage sin egen historie, noe som jeg synes er den største feilen når det kommer til filmatisering av spill. Det er ikke nødvendigvis historien i spillene vi bryr oss om, men karakterene, og hvordan vi kan skape vår egen livshistorie til hver av dem.

Jeg føler også at de fleste historiebaserte spillene før 2000-tallet egentlig ikke hadde noe spesielt gode narrativ å bygge på, men heller at forventningsnivået var såpass lavt i en voksende industri at vi bare tok det vi fikk. Med andre ord, de var ikke gode nok til å bli oversatt til film i utgangspunktet. Det finnes innrømmelig noen få filmer basert på videospill som ikke er helt elendige, som blant andre «Prince of Persia» og «Silent Hill», men de er av de ytterst sjeldne.

Spill til film er én ting, men film til spill er også et irritasjonsmoment for meg som er fan av begge bransjene. Det har vært tradisjon i mange år at en stor Hollywood blockbuster også bærer med seg sitt spillbare motstykke. Enten dette er «Spider-Man», «Star Trek» eller «Jurassic Park», har de alle én ting til felles: de er ikke spesielt gode. Som oftest er et forhastet utgivelsesskjema grunnen til dette, da studioene forståelig nok vil at filmen og spillet skal debutere på samme dato. Det er denne grådigheten som dreper kvaliteten, men også en manglende respekt for spillebransjen som en moden og voksen konkurrent i et stadig mer overfylt underholdningslandskap. De virker rett og slett ikke som de to industriene liker hverandre særlig godt, og det hele blir som et tveegget sverd, hvor begge partene ender opp som tapere.

Så hva vil fremtiden bringe for filmer basert på videospill? Vi har filmatiseringer av blant annet «Assassin’s Creed», «Need for Speed» og «World of Warcraft» på horisonten, men jeg ville ikke skrudd opp forventningene, spesielt i lys av hva som har kommet før. Hva er egentlig poenget med å filmatisere et spill som «Assassin’s Creed»? Historien og grafikken i spillet er god nok til å stå på egne bein, og vi trenger ikke en overflødig, to timer lang Hollywood-produsert kuttscene basert på noe vi som allerede fungerer fint på egenhånd. Jeg er selvsagt, som mange andre, nysgjerrig på om tidevannet endelig har snudd seg, og om vi endelig vil få en filmatisering som er både tro til og bygger på kjernematerialet, men jeg ville ikke satset en eneste av Marios gullmynter på det.