Klassisk musikk. Vent, kom tilbake!

0

Av: Jone Ramnefjell

JoneJeg elsker klassisk musikk, men hater snobberiet rundt det. Jeg hater at man behandler klassisk musikk og populærmusikk som to fullstendig forskjellige ting, som på ingen måte kan kombineres slik forskjellige grener av populærmusikk kan. Jeg hater de strenge dresskodene og høytideligheten det pakkes inn i, bare fordi denne musikken oppstod i en tid da store musikkopplevelser var forbeholdt den absolutte overklassen. Og jeg hater at ingen utøvere ser ut til å ville legge dette bak seg. Jeg skulle gjerne ledet et orkester der man kunne kle seg i jeans og t-skjorte, og det samme skulle gjelde publikum.

 I tenårene hadde jeg lenge lyst til å starte å høre på klassisk musikk, ettersom jeg likte mesteparten av de få komposisjonene som alle har hørt. I Dovregubbens Hall, Beethovens femte, alle de der. Problemet var at jeg ikke visste hvor jeg skulle starte. Det virket som alt for mye å sette seg inn i. Og kall meg gjerne konvensjonell, men en annen ting som gjorde at jeg dvelte med å sette meg inn i klassisk musikk, er lengden på mange av låtene.

Jeg har ingenting imot sanger som varer i mer enn ti minutter. Men når de bikker over halvtimen, vil jeg ikke alltid ha mulighet til å høre gjennom hele, og må derfor sette av så god tid hver gang jeg vil høre på det. Dermed ender jeg opp med å ha hørt starten flere ganger enn slutten. De siste minuttene av låta blir liksom noe man må jobbe seg frem til. Jeg kan så klart starte den midt i, men det føles ikke like riktig med en låt som det gjør med en plate.

Så da jeg endelig bestemte meg for å gi klassisk musikk en sjanse, holdt jeg meg unna de lange symfoniene, og sjekket heller ut noen suiter. En «suite» er en komposisjon som består av et flertall kortere låter. Disse har ofte en tematisk sammenheng med hverandre, men en suite er delt opp så du kan høre på dem uavhengig av hverandre, og slipper å ta inn musikken i halvtime-lange porsjoner. Det er to år siden jeg begynte å virkelig høre på klassisk musikk, og det er fortsatt ikke representert i musikkbiblioteket mitt gjennom noe annet enn suiter.

Jeg føler jeg bør avslutte med en oppfordring om å gi klassisk musikk en sjanse, men forstår om du velger å takke pent nei. Jeg kommer med en oppfordring likevel, men til noe litt mer spesifikt. Ikke til en komponist, men til et orkester. Portsmouth Sinfonia. De var et engelsk skoleorkester, der kravet for å bli tatt opp var at du ikke hadde noen erfaring med instrumentet du skulle spille. Brian Eno hørte det, og ble så fascinert at han bestemte seg for å produsere en plate med dem. Du kan derfor nyte de sjingrende innspillingene deres på YouTube. Om du ikke begynner å høre på klassisk musikk, hør i hvert fall Portsmouth Sinfonia sin tolkning av Also Sprach Zarathustra (aka. åpningsmusikken fra 2001: A Space Odyssey). Det høres ut som en flokk med jamrende elefanter. Klassisk musikk for folk som ikke kan fordra klassisk musikk. Bra at ikke alle tar det like seriøst.