Originalitet med måte

0

Av: Jone Ramnefjell

JoneI morgen vil et nytt band (la oss kalle dem Band A) laste opp demoen sin på nettet, og gå inn i den uendelige rekken av band som benytter seg av gitar, bass, trommer, og hvis de føler seg ekstra eventyrlystne, kanskje til og med et keyboard eller piano. Folk flest vil ikke tenke over det, og dermed vil de heller ikke stille seg kritiske til det. Men hvis et annet nytt band (Band C, for jeg vil ikke være så forutsigbar) benytter seg av tverrfløyte og en miks av elektriske og akustiske gitarer, da vil mange rynke på nesen over den litt vel tydelige likheten til Jethro Tull. Men likhetstrekkene mellom Band C og Jethro Tull trenger ikke være sterkere enn likhetstrekkene er mellom Band A og uendelig mange som har kommet før dem. Alt Band C har gjort, er å sikte seg inn mot noe som har blitt gjort sjeldnere. Så når har noe blitt gjort så mange ganger at det har blitt allemannseie?

 For eksempel har Tori Amos stadig blitt sammenlignet med Kate Bush, selv om hun er langt mer forskjellig fra Bush enn mange av de siste femti års artister er forskjellige ifra The Beatles, uten at de noensinne har blitt anklaget for å kopiere Beatles-soundet. Problemet for Amos er at det er færre som høres ut som henne, så parallellene folk trekker til de få inspirasjonskildene de kan høre i musikken hennes, blir så mye oftere påpekt. Men noen var først ut med å la seg inspirere av Beatles en gang også. Heldigvis for dem gjorde mange andre band det samme, så ingen anklagde dem for å være copycats. I Tori Amos sitt tilfelle, har særpreget hennes fått være i fred, noe man skulle tro var en god ting.

 Enda merkeligere er det at det finnes sjangre der det rett og slett ikke er meningen å være oppfinnsom. Folkemusikk, der alt handler om å ta vare på gamle viser, men også blues. La det være sagt, jeg hater blues. Det samme kompet, de samme akkordrekkene, og nærmest identiske gitarsoloer, igjen, og igjen, og enda en gang. Hvorfor skal dette være greit i én sjanger, men ikke i en annen? Blues handler som regel om å gjennomgå en rutine, ikke om å skape noe nytt.

 Tekst er også et aspekt ved musikk der man må passe på å ikke bli for kreativ. Mange påpeker at Korn nærmest bare synger om mobbing, og det samme gjelder Red Hot Chili Peppers med sine tekster om California og Los Angeles. Men hvis du kun synger om kjærlighet? Ikke noe problem, det er det så mange som gjør at ingen kommer til å henge seg opp i det. Sjekk forresten ut det australske bandet The Beards, som kun synger om skjegg.

Det kan virke som om noen artister er litt for særegne for sitt eget beste. Det er som om vi ikke engang legger merke til de tingene som har blitt gjort tusenvis av ganger før. Men hvis vi hører noe som er gjort svært lite, men som har blitt gjort før, så er det lettere å kalle det for kopiering. Fordi vi legger bedre merke til det, noe som egentlig er en god ting. Det er jo derfor nyoppfinnsom musikk er mer interessant å høre på enn for eksempel blues. Nevnte jeg at jeg hater blues?