Computer animation domination

0

Av: Morten Johnsen Solberg

MortenHva er ekte? Er en ekte ting ekte, eller er en ting som ikke er ekte, men som prøver å se ekte ut, ekte? Dette er spørsmålene som hersker sterkest når det kommer til data-animasjon på film. De siste tjue årene har sett en enorm økning fra praktiske effekter, som blant annet dukker og modeller, til en nærmest utelukkende bruk av digital animasjon, bedre kjent som «CGI» (computer generated images). Er dette en positiv utvikling, eller hadde filmene hatt bedre av å dempe ned på bruken av CGI?

Problemene med data-animasjon er ganske klare. CGI funker bra når det brukes beskjedent, som for eksempel å skildre omgivelsene i et univers som ellers ikke hadde vært mulig uten denne teknologien. Men når det tar overhånd og faktisk erstatter elementer som like gjerne, eller faktisk burde forblitt en praktisk effekt, det er da vi står ovenfor et seriøst problem. Et nylig eksempel på denne negative trenden ser vi uhyggelig klart i Peter Jacksons nyeste installasjon i «Ringenes Herre»-universet, nemlig «Hobbiten: En Uventet Reise» (2012). Her har Jackson prestert, blant flere andre unødvendige endringer, å bytte ut alle orker og gobliner med data-animerte versjoner av respektive monstre. Hvor de i «Ringenes Herre»-trilogien var portrettert av stuntmenn i masker og kostymer, er de i «Hobbiten» erstattet med livløse, tyngdekraft-trossende piksler.

Ja, det er de to sistnevnte momentene som er det mest avslørende med data-animerte karakterer, nemlig at de mangler en troverdig anatomi, har livløse øyne, og at det ikke finnes noe vekt i bevegelsene. Sistnevnte kan riktignok leges ved å legge til passende lydeffekter, men det er fortsatt noe som føles feil med data-animerte figurer som løper og hopper. Det er diskutabelt hvorfor flere og flere filmskapere velger å bytte ut fullt fungerende praktiske effekter med deres data-animerte motstykker, men min tanke er at det hele baserer seg på latskap. Hvorfor bruke tid på sminke og dukkeproduksjon når man like gjerne kan gjøre det samme med et par tastetrykk foran en blinkende dataskjerm? Det er en trist utvikling, og den store taperen blir filmens egen troverdighet.

Det finnes et uttrykk som heter «the uncanny valley». Denne teorien baserer seg på at desto mer menneskeliknende noe er, jo mer empatisk tilbøyelig vil du være til denne tingen. Data-animerte figurer sliter veldig med nettopp dette, og det er de livløse øynene og unaturlige bevegelsene som gjør at vi som oftest ikke føler noen form for emosjonell tilknytning til disse karakterene. Jeg utførte et eksperiment før jeg skrev denne spalten hvor jeg viste en tilfeldig person en scene med Yoda fra «Star Wars». En av scenene var dukkeversjonen fra 1980, mens den andre var den data-animerte utgaven fra 2000-tallet. Testobjektet mitt hadde aldri sett noen av filmene før, men følte allikevel en større tilknytning til den animatroniske dukken fra 80-tallet. Hvorfor? Jo, fordi den er ekte, og ikke minst fordi de menneskelige skuespillerne har noe å spille i mot, noe som igjen øker troverdigheten og kredibiliteten til scenen som helhet. Regissør Robert Zemeckis har vært en av pioneerene innen bruk av digitale dobler med filmer som «The Polar Express» (2004) og «A Christmas Carol» (2009). Her er alle skuespillerne data-animerte og er selve kulminasjonen av «the uncanny valley». Tilhengere av denne teknologien ser frem til en dag hvor de ikke lenger vil trenge skuespillernes fysiske utseende, og at alt vil kunne skapes foran datamaskinen. Jeg frykter denne utviklingen, da menneskets gnist og sjel ikke er noe som kan skapes, men bare etterliknes.

CGI kan selvsagt også brukes til å forbedre en film, og det er uten tvil mye vi kan realisere i dag som vi ikke kunne for tjue år siden. Vi kunne for eksempel ikke besøkt «Jurassic Park» med samme nivå av troverdighet, eller opplevd hvordan det føltes den første gangen vi plugget oss inn i «The Matrix». Allikevel finnes det klart rom for forbedring, og ikke minst moderasjon. Datamaskinene har gjort ting altfor enkelt for oss, og på samme tid ført til at Hollywood har lagt seg på latsiden. Mange filmskapere i dag hadde hatt godt av å høre disse seks ordene litt oftere: «Nød lærer naken kvinne å spinne».