Kommentar | Et forbund uten hemninger

0

Av: Jens Bessesen

Egil Roger ”Drillo” Olsen er en nasjonal helt. Han ga utrolig mange nordmenn deres beste idrettsøyeblikk noensinne, da Norge ikke bare scoret mot, men slo Brasil i VM i 98. Han førte Norge opp til andreplass på FIFA-rankingen, og definerte på mange måter norsk fotballglede i landslagets gullalder på 90-tallet. Aldri før hadde vi vært så gode. Aldri kommer vi til å bli så gode igjen.

Da Åge Hareide gikk av i januar 2009, fikk Drillo igjen den utakknemlige jobben med å være norsk landslagstrener. Helten returnerte. Gleden, optimismen, kynismen og effektiviteten var tilbake. I Olsens ”andre debut” slo vi Tyskland 1-0. Tyskland. Christian Grindheim ble matchvinner. Ingen annen trener i verden klarer å slå Tyskland med Grindheim som eneste målscorer.

Fire år, syv måneder og seksten dager senere fikk han sparken, den første norske landslagstreneren noensinne til å bli kastet på dør. To kamper før han opprinnelig skulle være ferdig, fikk han sjokkbeskjeden. To kamper fra en verdig avskjed. I stedet blir han fremstilt som en dust uten tanker, meninger eller evner. Respektløst.

“Noen i NFF må gå, og da snakker jeg ikke om Nils Johan Semb”

Norges fotballforbund (NFF), med Yngve Hallén og Kjetil Siem i spissen, har opptrådt som amatører uten verken fotballforståelse eller sunn fornuft i perioden etter Sveits-kampen for en drøy måned siden. Hva hjelper det å gi Per-Mathias Høgmo de to siste kampene i kvaliken, uten særlig tid til forberedelser eller innflytelse? Et landslag som allerede var langt, langt nede etter 0-2 for Sveits, trenger forfriskninger og nye idéer. Men alt dette kan ikke prentes inn i løpet av den snaue treningsuka Høgmo fikk før Slovenia-kampen. I stedet kunne Drillo, som sammen med sin assistent Ola By Rise allerede etter Sveits-kampen tenkte Slovenia, styrt landslaget ut kvaliken – i motsetning til Høgmo, som hadde mer enn nok med Djurgården i Allsvenskan.

I tillegg presterer Siem å si at Drillo fikk et valg. Pøh. ”Hei, Drillo, alle i forbundet er enige om at du skal miste jobben, og vi har en erstatter klar, men du kan selvsagt bli om du har lyst”. Makan til frekkhet.

Toppfotballsjef i NFF, Nils Johan Semb, har vært på ferie. I mellomtiden har president Hallén og generalsekretær Siem, sammen med resten av styret, gitt landslagstrener Drillo sparken. Semb har åpenbart blitt ført bak lyset, og det er på grensa til hånlig mot toppfotballsjefen. Semb og Drillo, to herrer som har spandert store deler av deres voksne liv på landslaget og norsk fotball generelt, har blitt latterliggjort. Den ene har mistet jobben på verst tenkelig vis. Den andre har blitt fullstendig oversett og ignorert. Det er latterlig. For mange feil er gjort på for kort tid. Noen i NFF må gå, og da snakker jeg ikke om Nils Johan Semb.

Jeg har troa på den norske landslagsfremtiden med Per-Mathias Høgmo som sjef, men dessverre fikk han en grusom start med 0-3 i Slovenia. Et tap verken Høgmo eller Drillo skal klandres for. De skyldige er de inkompetente tullebukkene i NFF. Egil ”Drillo” Roger Olsen er en nasjonal helt som har blitt behandlet respektløst og uten verdighet. La oss huske Roger for de gode tidene, de herlige minnene og fantastiske øyeblikkene. Ikke som dusten han har blitt forsøkt fremstilt som.