Mindre glitter, mer spenning

0

Av: Morten Johnsen SolbergMorten

Nostalgia kan være en villedende følelse. Den presenterer en romantisert versjon av fortiden, og ting som ikke nødvendigvis var bedre før enn det er i dag, kan føles som den beste tiden av livet ditt. Aldri er nostalgi mer gjeldende enn når det gjelder filmer. Men dette er ikke en kommentar om hvordan filmer kan føles som om de var bedre før, men at de faktisk var det. Mer spesifikt når det gjelder de klassiske monster-filmene.

Jeg vokste opp med alle de klassiske Universal-karakterene som Dracula, Mumien, Wolfman og så videre. Disse var mystiske skapninger med interessante personligheter. Ja, de var skumle og ondsinnede, men samtidig fascinerende og multi-fasetterte. Du følte virkelig at det foregikk ting i hodene deres, og at deres ambisjoner var drevet av mer enn bare blodlyst. Disse var tragiske vesener med menneskelige kvaliteter som publikum kunne kjenne seg igjen i. Så hva har vi i dag? Jo, vampyrer som glitrer i solen og varulver som griner som ei lita jente når de ikke får viljen sin. Med andre ord, bare noe fjorten år gamle jenter kan relatere seg til. Borte er de mytiske skapningene med en rik historie, erstattet filmer som Twilight og Van Helsing, og TV-serier som True Blood og Hemlock Grove.

La oss se nærmere på Dracula og vampyrer. Det er ihvertfall tjue år siden vi har hatt en film om Mørkets Fyrste som var tro til karakterens opphav, og det var med «Bram Stokers Dracula» (1992) – en veldig god film med en intens og overbevisende Gary Oldman i tittelrollen. Etter dette har Dracula forsvunnet inn i en søppeldynge av kjedelige tenåringsiterasjoner. Det interessante med nettopp denne karakteren er at han er en sexy og sofistikert gentleman, men at dette kan snu på en tiøring til noe langt mer skremmende. Egentlig synes jeg at den sofistikerte delen er det som er mest nervepirrende, da hans aura og karisma er det som virkelig suger deg inn (no pun intended). Et interessant fakta er at Dracula faktisk ikke hadde hoggtenner i den originale Dracula-filmen med Bela Lugosi fra 1931. Det var øynene de fokuserte på, hvor et enkelt blikk var nok til å senke menn og forføre kvinner. Det eneste som skremmer meg med Robert Pattinson er hvor mye hårvoks han har i manken.

Sant, 80-tallet var også preget av tenåringsbaserte monster-filmer som «Teen Wolf» og «The Lost Boys», men jeg kan egentlig ikke klandre disse på grunn av deres «tounge-in-cheek» holdning til mytologien de baserte seg på. I tillegg var de langt mer nervepirrende og stemningsfulle enn den tenåringsangsten vi må kave oss igjennom i dag. Det fører meg til mitt neste poeng – vi må få fjernet den pretensiøse tenåringsseksualiteten, og erstatte den med eldre, mer voksen romantikk. Ja, monster-filmene skal være romantiske, men på en helt annen måte enn vi ser i dag. Jeg er fullt klar over at Hollywood går etter hva demografen tilsier, men det er vel en grunn til at disse mytologiske skapningene har overlevd så lenge som de har? Grunnen er nok at de appellerer til de mørke sidene av det menneskelige psyke. Vi har alle en Dracula eller Wolfman inni oss som bare venter på å komme ut. Metaforen er tidsløs, og framhevet på ypperlig vis med den klassiske historien om Dr. Jekyll & Mr. Hyde. Kanskje «tweensa» ikke finner så mye å like i dette, men da får de heller klamre seg til Miley Cyrus sin «wrecking ball» og forhåpentligvis slippe den over en Jonas Brothers-konsert.

Jeg håper vi får en oppblomstring og modernisering av de klassiske monstrene i film. Det er så mye mer å hente der, så mye historie å bygge på. Jeg tror også det finnes en levende interesse for dette i zeitgeisten, men det må gjøres på rett måte, med respekt for mytologien. Seksten år gamle pappagutter i bar overkropp er ikke den rette måten. Spørsmålet som ligger på tuppen av enhver tween kinogåers tunge virker som å være «Team Jacob» eller «Team Edward»? Jeg håper begge lagene rykker ned til Dantes niende sirkel av helvete.