Alt vi kunne gått glipp av

0

Av: Jone Ramnefjelljone

La det være sagt, kvalitet er ingen garanti for suksess. Kvalitet er selvsagt et subjektivt begrep, men jeg skal ikke dvele på denne selvsagtheten, for det er et tema det har blitt skrevet om altfor mange ganger, og disse innleggene går stort sett i det samme. Litt som når folk covrer «Hallelujah». Tilbake til poenget. Om du er en ung amatørmusiker som klenger til et ekstremt usannsynlig håp om å en gang kunne leve av musikk, så kan du aldri ha noen garanti for suksess, uansett hvor god du selv synes musikken din er.

Det er en  temmelig kjent historie at plateselskapet Decca avslo tidenes kontraktmulighet, da de takket pent nei til fire unge, håpefulle menn som kalte seg The Beatles. Noen vil kanskje være uenige med meg her, men gutta fra Liverpool kunne fullt mulig ha fått det samme svaret fra nok plateselskaper til at de bestemte seg for å gi opp musikkdrømmen, og gikk for den engelske arbeiderklassens dagligliv, med dagjobber, familie, og langt mindre LSD. Deres tidlige musikk ville aldri blitt hørt av omverdenen, og de grensesprengende låtene de stod for senere i sin karriere, ville kanskje aldri blitt skrevet en gang.

Det er nå én ting å tenke på all den gode musikken vi kunne godt glipp av dersom de sigarrøykende plateselskapsjefene hadde vært i litt dårligere humør da de bestemte seg for å satse på The Beatles, Elvis, Led Zeppelin eller Edgar Broughton Band (for de uinnvidde, sjekk det ut). Det er langt mindre gledelig å tenke på all musikken vi faktisk har gått glipp av, som kunne ha erobret verden dersom det bare hadde falt i smak hos de rette folkene. De med makten til å promotere, i en verden der internett ennå ikke var allmenn bruk. Et eller annet sted i Suffolk møter en middelaldrende mann opp på sin kjipe fabrikkjobb, en mann som en gang var et musikkgeni i emning.

I dag gjør internett det lettere for usignerte artister og band å promotere seg selv, og i en verden der man ikke en gang trenger en gammeldags platekontrakt for å få tilgang til et studio, tar stadig flere nykomlinger produseringsjobben i egne hender. Dyrt å distribuere er det heller ikke, digital musikk fjerner hele konseptet om et begrenset opplag. Men om de faktisk får oppmerksomheten de trenger for å kunne leve av det, er en annen sak. For de sigarrøykende studiosjefene med bowlerhatt og slips har ikke all makten. Publikum må også like det de hører. Heldigvis.