En sommer-romanse i musikk

0

Av: Jone Ramnefjelljone

Fra 21. til 23. juni var jeg på Southside Festival i Tyskland. På dag to var det Portishead og Sigur Rós jeg gledet meg mest til, og jeg stilte meg tidlig foran scenen de skulle spille på, så jeg kunne stå langt foran. Før Portishead skulle bandet The National spille. Jeg hadde hørt om dem, men aldri noe av dem. Ok, bare tolkningen deres av «The Rains of Castamere» fra en episode av Game of Thrones, men det teller ikke. The National gikk på scenen, de fem bandmedlemmene pluss to blåsere, og før de var halvveis gjennom sin konsert var det klart at de hadde gitt meg en av festivalens beste konsertopplevelser.

Da jeg kastet meg over diskografien deres etter å ha kommet hjem fra festivalen, var det oppsiktsvekkende hvor mange låter jeg kjente igjen, etter å ha hørt dem bare én gang. Jeg hørte gjennom platene deres flere ganger enn jeg har telling over, og The National endte opp med å bli soundtracket til min sommer 2013.

“Hør for eksempel på låta «Mistaken for Strangers». Enkelt, oppfinnsomt, genialt.”

The National består av tvillingbrødrene Aaron og Bryce Dessner (begge på gitar og tangenter), brødrene Bryan og Scott Devenforf på henholdsvis trommer og bass, og vokalist Matt Berninger. Vokalister som ikke spiller instrumenter må alltid overbevise meg om at de er verdige til å stå der og motta applaus, men Berninger dominerte fullstendig ifra første øyeblikk, og det jeg fikk oppleve av hans vokalprestasjoner på Southside var «toppen av isfjellet». Stemmen hans er for all del god, men det er spekteret av følelser som er Berningers sterke side, heller enn kraft og tradisjonell stemmeprakt. Han kan synge sårere enn jeg tidligere trodde mulig (hør låta «Baby, We’ll Be Fine»), vræle ut lungene sine («Abel» og «Slipping Husband»), eller være mannen med verdens snilleste stemme («Gospel»).

Trommeslager Bryan Devendorf fortjener også ekstra skryt. Det er sjelden han spiller det samme i to låter. Han sier seg ikke fornøyd med de mest åpenbare og strømlinjeformede løsningene, noe altfor mange låtskrivere dessverre har bestemt seg for er den ideelle måten å gjøre trommer på, så lenge de kaller det «minimalisme». Trommespillet var det første jeg la spesielt merke til under konserten. Bryan Devendorf benytter seg av trommene som en kreativ komponist på linje med resten av musikerne i bandet, og beviser i tillegg at dette lar seg gjøre uten å spille i de mest kompliserte tidssignaturene man kan komme på, uten å spille i 100 kilometer i timen, og uten å benytte seg av hele trommesettet til en hver tid. Hør for eksempel på låta «Mistaken for Strangers». Enkelt, oppfinnsomt, genialt.

Det finnes band med mer umiddelbare særtrekk enn The National. Disse fem amerikanerne finner ikke opp hjulet på nytt, men de har rett og slett en spesielt god og stadig voksende katalog av både energiske, ekstasefremkallende, og hjerteskjærende vakre låter. Og hvis du tar deg tid til å lytte, finner du også ut at de er interessante og detaljrike.