Takk, Breaking Bad

0
En vanlig dag på jobben for Walter og Jesse

Hjertet pumper. Svetten renner. Og munnen er tørr. Beskrivelsen av min nåværende tilstand virker mistenksom. Ingen grunn til bekymring. Jeg har verken tatt meg en rev fylt med grønne blader godkjent av Snoop Dog, eller gnidd habanerofrø i nesen etter en joggetur i Arizona-ørkenen.  «Breaking Bad» har stått på menyen.

Av: Fredrik Kayser (tekst)

Bryan Cranston som Walter White
Bryan Cranston som Walter White

Som et måltid kan Breaking Bad best beskrives som en gourmetopplevelse som spontant stimulerte hver eneste sans i kroppen min. Intensiteten og belønningen er fremtredene, og måltidet belønnes med tre gylne Michelin stjerne. «Breaking Bad» er et symbol på perfeksjon. Og jeg skal garantert oppleve det igjen. Mange ganger.

Jeg har aldri vært en fanatiker av de overdrevne TV-konseptenen på amerikansk TV. De som kronisk sprøyter inn en dose adrenalin for å servere publikum en falsk følelse av spenning. Det de egentlig perfeksjonerer, er å tildekke sitt elendige og billige utgangspunkt med unødvendige avstikkere for å dra konseptet ut tre sesonger for lenge. Serier som «24» og «Prison Break» hadde lovende utgangspunkt, men ble til slutt en parodi på seg selv. De druknet i sin egenkonstruerte sjokktaktikk, ironisk nok bygget for å holde publikum hekta. Det var liksom alltid en terrorist på jakt etter Jack Bauer, og alltid et fengsel for Scofield å bryte inn eller utav. Det funket for publikum i en liten stund. Og det funker sikkert for TV-titterne som med stolthet eier de 437 sesongene av «C.S.I»n og går med Horatio sine solbriller hver dag. Selv om det er mørkt.

Heldigvis har kabel-TV overtatt markedet. Anerkjente regissører og skuespillere har i de siste årene innsett at TV-formatet er en seriøs arena. De har begynt å lage omfattende ”filmer” delt inn i flere sesonger. Resultatet har vært et mangfold av fabelaktige serier de siste ti årene. Alt fra «The Sopranos», «Six Feet Under» og «The Wire», til nyere storsatsninger som «Homeland», «Game of Thrones» og «The Newsroom».  Alle kvalitetsserier. Men de overgår ikke perfeksjonen til «Breaking Bad».

Det virker usannsynlig, men ingen studioer var interessert «Breaking Bad». Ingen ønsket å påta seg risikoen av å investere i et såpass kontroversielt prosjekt, som ironisk nok ikke er like eksplisitt som de fleste serier HBO leverer. Ideen var i ferd med å bli skrinlagt. Helt til «Mad Men» studioet AMC begynte å innse at de måtte ekspandere virksomheten sin, og tok med Vince Gilligans produkt i ensemblet. Jeg tipper HBO kniper seg i testiklene sine. Men nok om det.

Begrepet «Breaking Bad» antyder at et individ med en generelt sett normal og moralsk livsstil, bestemmer seg for å «break bad». Enkelt og greit: en  A4 person som lever et bedagelig liv og spiser horn med ost og skinke hver dag, endrer karakter og blir en «badass motherfucker». Vedkommende begynner å sniffe bensin til frokost og spise trailerdekk til middag. Walter White, en overkvalifisert kjemi lærer diagnostisert med lungekreft, bestemmer seg for å etablere et dobbeltliv for å tjene inn litt ekstra cash som familien kan dra nytte av etter hans sannsynlige død. Med på laget tar han med seg videregående baileren Jessie Pinkman. Sammen blir de en uforutsigbar duo som jevnlig drar ut i ørkenen for å koke opp det som blir det mest etterspurte dopet i Arizona. Blue Crystal Meth.

Plotet er enkelt, og historien gjenkjennbar. Men tro meg: den er mer komplisert enn den høres ut. Skaperen har bygget konseptet rundt en grunnleggende litterær form: den klassiske tragedien. Og den selvdestruktive historien avsløres gjennom hjertet og handlingene til en av de største TV ikonene gjennom tidene: Bryan Cranston som Walter White. En utmerket rolle som vil stå som en av de beste i TV-historie. Det er karakterenes reise i «Breaking Bad» som er overbevisende, og den grunnleggende faktoren for genialiteten. Historien skildrer i bunn og grunn kontrasten mellom godt og ondt. Hvordan mennesker reagerer i utenkelige situasjoner der ingen løsninger er «rett», og konsekvensene av handlingene de måtte begå. Men det største genitrekket er måten serien inviterer publikum til å vurdere situasjonen. Vi må rettferdiggjøre eller stille oss kritisk til handlingene begått av karakterene. Det høres kanskje ikke så originalt ut. Men tro meg, det funker.

 

En vanlig dag på jobben for Walter og Jesse
En vanlig dag på jobben for Walter og Jesse

Publikum vil kjenne seg igjen i et mangfold av karakterer. Alle vil relaterer til dem på forskjellige måter. Det er nettopp dette som skaper den uforglemmelige og unike kjemien mellom seerne og seriens karakterer. Og det er kanskje dette som gjør «Breaking Bad» så jævlig bra. Gjentatte ganger blir vi satt på prøve. I første øyeblikk har vi et positivt inntrykk av karakterene. I neste episode skulle vi ønsket vi satt med revolveren klistret til vedkommendes panne. Jeg vil kanskje støtte Walter White sine handlinger, mens kompisen min i Trondheim innerst inne ønsker å stappe en granat i rumpen hans.

«Breaking Bad» gir aldri lette svar. Det er en av de andre sterke sidene ved serien. Den respekterer seernes intelligens, og tar ikke nødvendigvis de populære valgene eller løsningene for å tilfredsstile massene. Serien fremviser et kalas av komplekse karakterer som eksisterer for mer enn et verktøy for å fremme plotet. Plotet i seg selv er alltid sammenhengende og etterlater svært få løse tråder. «Breaking Bad» fokuserer på de minste detaljene. Og hver eneste detalj har en betydning. Historien er gjennomtenkt,  og kaster ikke bort et eneste sekund for å villede publikum. Alt betyr noe. Alt har en sammenheng. Hvis et objekt får mye fokus gjennom episodens gang, kan du banne på at det vil komme tilbake senere. Kanskje ikke i samme episode, men som en del av den helhetlige historien. Jeg skulle gjerne skrevet 8 avsnitt til for å tilfredsstille min indre glede over serien. Men da ville du ha falt av lasset, og det kan det godt være at du alt har gjort. Det er likevel viktig å poengtere at universet umulig ville vært så troverdig uten skuespillerensemblet som overbeviser med sin brutalt ærlige tilnærming. Heller ikke det rent tekniske skal glemmes. Serien ser faen meg spektakulær ut. Musikkbruken er helt vanvittig, og den sorte humoren brutalt morsom.

«Breaking Bad» kan best beskrives som en 2800 minutters lang spenningsfilm. Den gir aldri slipp. Den er aldri billig eller forutsigbar. Og den spiller alltid på de rette kortene for å fenge publikum. I motsetning til flere TV-serier som bygger opp en konflikt, og bruker hele sesongen på å løse konflikten («Dexter» og «The Walking Dead», for å nevne to), bygger «Breaking Bad» på en historie som kontinuerlig drar inn nye elementer i prosessen .For hvert problem som løses, oppstår tre nye. Ideen og historien forblir den samme. Puslespillet blir bare større. Og det føles aldri tvunget.

Jeg har nettopp sett siste episode av serien. Puslespillet er fullført. Brikkene er på plass og dommen er satt. Jeg røper selvsagt ingenting, men til dere som eventuelt vurderer å legge av et mangfold av timer til å oppleve serien har jeg en ting å si: gjør det. Det er sjelden vare at en serie har prestert å holde en rød tråd gjennom helheten. «The Wire» og «The Shield» fikset det. Nå kan «Breaking Bad» føres til listen. Avslutningen bekrefter at serien er et monster. Et jævlig deilig monster.

Jeg sitter med et tomrom i gelemassen. Faktum er enkelt: når jeg fyrte på første episode for fem år siden, hadde jeg aldri forventet hvilken spektakulær reise som ventet meg. Jeg ville bare se Bryan Cranston i en ny rolle etter «Malcom in The Middle». Resultatet var veldig annerledes, og nå undrer jeg på om noen serier vil kunne overgå dette mesterverket. Konklusjonen er enkel: «Breaking Bad» er tidenes beste TV-serie. La oss alle takk serieskaper Vince Gilligan. Hjernen hans er magisk.