Velg meg, velg meg!

0

kaaseri

Av: Pernille S. Thomsen

Når politikerne skal kjempe om makten på stortinget skrur hjernen min seg av. Politikere som lover, skryter, bitcher og sutrer irriterer meg mer enn stemmen til Linni Meister. Jo mer mas det blir, jo mer drar topplokket mitt på en visuell ferie med regnbuer og små ponnier.

Brosjyrer blir prakka på deg overalt, enten det er på gata, på skolen, i postkassa eller på sykkelen din. Alle partiene skriker inn i øret ditt på Gordon Ramsey-nivå: «Velg meg, velg meg!» Du blir tildelt roser, penner og kaker. Alt for å lokke deg inn i partiets hule hånd. Og da står du der da, med en rose fra Arbeiderpartiet, et kakestykke fra Fremskrittspartiet og en brosjyre fra Rødt, mens du prøver å forstå hva i all verden du egentlig skal være enig og uenig i.

Formueskatt, pappaperm og veiarbeid er liksom ikke helt det jeg går og bekymrer meg mest over i hverdagen som student.

 

Mye av politikken går rett over huet på meg, og jeg skjønner ikke hva politikerne babler om halvparten av tida. Hele valgperioden gjør at jeg rett og slett føler meg mindre intelligent. Det blir slengt ut store ord jeg så vidt har hørt før og ikke aner betydningen av. Høye og lave tall nevnes i enhver sitasjon, og det er prosent meg her og prosent meg der.

Formueskatt, pappaperm og veiarbeid er liksom ikke helt det jeg går og bekymrer meg mest over i hverdagen som student. Jeg er fattig, barnløs og bruker for det meste sykkel som fremkomstmiddel.

 Bare sett på sangen «I can do anything better than you» og der har vi valgkampen.

 

Hele valgperioden blir en eneste stor sutrekamp der politikerne gjør alt de kan for å sverte hverandre og prøver å se ut som superhelter selv. De kaller det debatt, jeg kaller det bitching. De kaller det uenigheter, jeg kaller det sutring. «Vi gjør alt bedre enn dere!» Hører jeg når de diskuterer, også fortsetter de med å si annenhver «Næhæj!» og «Joho!». Kall en spade for en spade, sier nå jeg. Bare sett på sangen «I can do anything better than you» og der har vi valgkampen.

Det er mulig jeg er alt for uvitende og ignorant til i det hele tatt å kunne uttale meg om politikk, men det å sette seg inn i alt partiene mener blir en heltidsjobb jeg verken har tid til eller lyst på. Tro det eller ei, jeg har irritert meg gjennom nok uttalelser og partiprogrammer til å gjøre meg opp en mening. Det er ikke interessen som mangler, det er alt maset som gjør at jeg får lyst til å stappe valg-kaka i trynet deres.

I skrivende stund er ikke valget avgjort, så jeg får bare vente og se hvilket parti som kommer seirende ut av den nasjonale sutrekampen. Tenkeboksen min har i hvert fall for lengst dratt på tur til Bahamas. Dessuten begynner jeg seriøst å savne røsten til Linni Meiser.