“ObamaCare” i actionland

0

Elysium

Av: Fredrik Kayser (tekst)

Film: Elysium
Regi: Neill Bloomkamp
Skuespillere: Matt Damon, Jodie Foster, Sharlto Copley

Karakter: 3stjerner
Hadde du gitt meg en truse med «District 9» inngravert i stoffet til bursdagen min, ville jeg gledelig klistret den rundt skallepoteten og vandret rundt i Stavangers trange gater. Helst klokken tre på natten. Og forhåpentligvis utenfor kjærlighetens møtepunkt etter en fuktig fyllekule: Burger King.

Så stor fan er jeg av Neill Blomkamps fantastiske filmdebut fra 2009. Forventingene til Blomkamps andre prosjekt var mildt sagt massive. Ble de innfrid? Nei.

De rike er sofistikerte og franske, og har maskiner som kurerer dem fra sykdom.

Om drøye 140 år vil kloden vår være overbefolket. Som en konsekvens har de rike tatt turen via den nybygde motorveien gjennom verdensrommet til en menneskelaget romstasjon. De rike er sofistikerte og franske, og har maskiner som kurerer dem fra sykdom.

De mindre sofistikerte og privilegerte snakker spansk og bor på en klode som har blitt en evigvoksende bossdunk. De fattige vil til Elysium. De rike vil ikke ha dem. Og blant de fattige finner vi Max (Matt Damon), som uheldigvis har blitt utsatt for en dødelig dose radioaktiv stråling.

Kreativitet er et sjeldent syn i dagens kaotiske og pompøse actionlapskauser. «Elysium» er utvilsomt et kreativt produkt med sine store ideer og bitende budskap. Dessverre blir de store ideene glemt når Blomkamp blir personlig vitne til Hollywoods største problem: tempo.

Filmen mangler et klart fokus, og sluttresultatet er en «been there, done that» type film. Ideen er unik, men fremførelsen uoriginal.

 

«Elysium» hopper rundt som en kenguru med «jetpack». Den mangler et klart fokus, og sluttresultatet er en «been there, done that» type film. Ideen er unik, men fremførelsen uoriginal.

Jeg bryr meg sjeldent om «plot holes» i en science-fiction film. Det blir i overkant problematisk å grunngi en årsak for hver teknologiske fremgang.  Som fjorårets herlighet, «Looper,» presterte å gjøre i det hovedkarakteren spurte hvordan tidsreise var mulig: «I don’t want to talk about time travel because if we start talking about it then we’re going to be here all day talking about it».«Elysium» kjører samme stil, men gir aldri en begrunnelse.

Elysium

Uheldigvis er det ikke de fremtidsretta «plot holene» som drar filmen ned. Tvert imot. Det er historiens store jarlsberghull som tidvis synker filmen ned i Marianergropen.

Ikke uventet er dataanimasjonen spektakulær.

 

Jeg stiller meg kritisk til plot holes som bevisst ønsker å drive filmen fremover til klimakset. Det etterlater en mengde spørsmål, og resultatet er at Blomkamps ideer ikke får tid til å synke inn. Universet er unikt, men jeg klarer ikke å tro på det.

Ikke uventet er dataanimasjonen spektakulær. Blomkamp overbeviste filmverdenen med sin unike og minimalistiske cgi-bruk i «District 9». Med «Elysium» har herren fått 60 millioner dollar ekstra å leke seg med. Resultatet vises. Jeg har ikke ord. Blomkamp er en visjonær, og bør bli et forbilde for nye regissører innenfor visuell teknikk.

“Elysium” har interessante ideer, en lekende kreativitet og nyskapende dataanimasjon som holder publikum hekta.

«Elysium» er underholdene. Uten tvil. Den har interessante ideer, en lekende kreativitet og nyskapende dataanimasjon som holder publikum hekta. Actionsekvensene er intense, selv om de ofte blir ufokuserte i det kameramannen tydeligvis får anfall og rister kameraet i alle retninger.

Problemet er fokuset i plotet. Det er nesten gale å nevne det i et tiår der Hollywood pusher ut filmer som alltid er 30 minutt for lange, men «Elysium» burde faktisk vært 30 minutter lengre.