Ærlig, ærligere, ærligst

0

Kåseri

Av: Pernille S. Thomsen (tekst & foto)

«Ærlighet er en dyd»
er det et velkjent ordtak som sier, men det er ikke noen hemmelighet at vi alle drar en liten hvit løgn i ny og ne. Du sier ikke til venninna di at du synes veska hennes er grusom eller at kjæresten hennes er en dust.

Stort sett jatter vi med eller pynter på sannheten. Hvis man sier alt man tenker på hele tiden blir man «viggo venneløs» på en, to, tre.

Det kommer alskens ruskensnask av drita mannfolk som kommer bort for å si at du er pen eller for å fornærme deg.

Det er stort sett bare barn og fulle folk som er helt ærlige. Ærlighet og fyll går spesielt hånd i hånd. Det kommer alskens ruskensnask av drita mannfolk som kommer bort for å si at du er pen eller for å fornærme deg. Man erklærer kjærlighet til vennene sine uten noen form for intimgrenser mens man klasker til hun «bitchen» som sølte drinken sin på deg.

Ærligheten reiser seg opp fra bunnen av glasset og det er følelser «all over the place». Hvis alle skulle vært like ærlige i det edruelige liv hadde det kanskje blitt litt i det drøyeste laget. Det hadde blitt alt for mye klemmer og hat om hverandre. For ikke å snakke om slåssing. Å, så alt for mye slåssing.

I mine viltre ungdomsår levde jeg etter mottoet «ærlighet fører deg ingensteder» og jeg jugde så det grein etter.

I mine viltre ungdomsår levde jeg etter mottoet «ærlighet fører deg ingensteder» og jeg jugde så det grein etter. Problemet mitt nå er at jeg har blitt så dårlig til å juge at det er helt flaut. Mest sannsynlig brukte jeg opp juge-kvoten min som 17-åring, og nå lider jeg konsekvensene.

Når jeg prøver å juge blir jeg avslørt før jeg i det hele tatt åpner kjeften. Det er en evig forbannelse å ha hele følelsesspekteret konstant klistra midt i trynet. Det hjelper heller ikke at jeg bruker en evighet på å finne på en løgn, og hvis jeg først klarer å sette den ut i verden, gnager samvittigheten min på meg som en termitt.

Ofte skjønner vi at folk juger, men vi later bare som ingenting. Det er tydeligvis sosialt akseptert å være selektiv ignorant.

Livet må jo være lettere for de som klarer å servere en liten løgn innimellom. Man slipper ofte billigere unna vanskelig situasjoner og man blir bedre likt hvis man sier at alt er så flott hele tiden. Jeg er ærlig talt litt misunnelig. Det er ikke så poppis å forklare en fyr at du synes han er en arrogant blære eller å ærlig innrømme at det var du som sølte kakao utover hele kjøkkenet uten å vaske det opp igjen.

Ingen av delene gir deg plusspoeng i noen som helst form. Hadde jeg latt være å si noe hadde alt vært fryd og gammen. Ofte skjønner vi at folk juger, men vi later bare som ingenting. Det er tydeligvis sosialt akseptert å være selektiv ignorant.

Ordtaket «ærlighet er en dyd» er en smule oppskrytt, spør du meg. Jeg vil heller gjøre det om til «ærligheten er relativ» og leve i lykkelig uvitenhet om hva det egentlig betyr.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here