Finurlige fordommer

0

 

Kaseri

Av: Pernille S. Thomsen (tekst og foto)

En ting som irriterer meg «grønn» er folk som sier de ikke er fordomsfulle. Som om de aldri har skapt seg et bilde av folk uten å kjenne dem? Særlig. La oss nå bare få det på det rene. Hei, jeg heter Pernille og jeg er fordomsfull.

Folk tenderer til å synes at jeg er et grusomt menneske bare fordi jeg foreslår at jenter med botox på kyssekverna og silikon i puppa kanskje ikke er de mest intelligente menneskene på denne jord. «Det kan jo være!» får jeg ofte høre. Ingen regel uten unntak, tenker jeg, mens jeg fordømmer folks ekstreme behov for harmoni i enhver situasjon.

Likevel blir jeg dømt som ei megge med en gang jeg åpner kjeften og det ikke kommer regnbuer og kattepuser ut.

Fordommer blir forklart en holdning basert på mangelfull kunnskap som fører til antipati overfor personer eller grupper. Hvis det er noe jeg ikke mangler, så er det empati. Jeg er hun som hulker når folk feller en tåre på TV-en, enten de har silikonpupper eller ikke.

Likevel blir jeg dømt som ei megge med en gang jeg åpner kjeften og det ikke kommer regnbuer og kattepuser ut. Kynisk, kritisk, isdronning, overlegen – jeg har fått høre det meste. Man kan ikke si at jeg ikke har fått ett stykke eller to av fordomskaka!

Nå skal det sies at jeg for noen år siden lagde jeg et hemmelig drikkespill ut fra hvor riktig fordommene mine var, så det er mulig at et par av megge-kommentarene var velfortjent.

Det er jo svært få som vil innrømme at de dømmer folk før de kjenner dem. Det er jo godt forståelig, men la oss unngå å spille uskyldige og gode samfunnsborgere for en stund og si det som det er – vi dømmer folk hele tiden. Hvis du ser en svartkledd kar med en halvmeter lang hanekam, så er ikke det første du tenker at han er nok en omsorgsfull far til fire som jobber i regnskapsavdelinga til turistforeningen og er klarinettlærer på fritida. Jeg vil tippe at de fleste tenker i mer anarkististe retninger enn som så.

Vi misliker ikke folk, vi bare lar hjernen prosessere gamle erfaringer for å lage nye inntrykk av folk.

Vi trekker konklusjoner om andre, men det er ikke nødvendigvis fordommer av den grunn. Implisitt personlighetsteori kalles det i psykologien, og spør du meg syns jeg vi skal hølje på med det. Det er enkelt og greit en teori om at hjernen vår lager et inntrykk av andre basert på tidligere erfaringer med mennesker. En snarvei i lagringskapasiteten oppi skallen vår, rett og slett.

Jeg synes vi alle skal la være å nekte for at vi ikke dømmer andre, og heller leke akademiske ved å si at vi driver med kontinuerlig implisitt personlighetsteori. Vi misliker ikke folk, vi bare lar hjernen prosessere gamle erfaringer for å lage nye inntrykk av folk. Det høres så uendelig mye bedre ut.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here