– Ensomhet er vår tids siste tabu

0

 

Av: Ingvild Siglen Berger

Det sier studentprest ved Universitetet i Stavanger, Stefan Emmerhoff, i denne utgaven av SmiS. Jeg tror det ligger noe i nettopp det utsagnet. Derfor ønsket jeg å utfordre meg selv litt, ved å skrive en kommentar om ensomhet. Samtidig vil jeg gjerne utfordre deg som leser. Hvorfor er det så vanskelig å snakke om det å være ensom?

Vi har nok alle opplevd stunder hvor ensomheten sniker seg inn i tilværelsen. Det øyeblikket hvor det meste føles ganske kjipt, og du ikke har noen å gå til. Du føler deg alene.

Ensomhet er komplisert, vondt og oppleves forskjellig fra person til person.

Nå tenker du kanskje at det blir for «lett» å beskrive ensomhet på denne måten. Og ja, jeg er enig i at det egentlig blir for enkelt å si det slik. Ensomhet er komplisert, vondt og oppleves forskjellig fra person til person.

Selv sliter jeg litt med å relatere meg til de som har en hverdag gjennomsyret av ensomhet, nettopp fordi jeg aldri har opplevd at en venn eller bekjent har ønsket å snakke om at de er ensomme. Det er jo nettopp slik ensomhet blir et tabu. Altfor få snakker om det.

Jeg tror behovet for å snakke om ting og å ha noen å støtte seg til er tilstedeværende hos ethvert menneske. Alle trenger noen. Dessverre er det ikke alltid tilfelle at alle har noen som er der for dem. Familie, joda, men alle trenger en venn.

Jeg vil i hvert fall påstå at jeg er heldig og privilegert som aldri har opplevd ensomhet i form av mangel på venner. Det er nok på tide å innse at å ha venner ikke er en selvfølge. Og at en ikke alltid kan lese ensomhet ut i fra en persons ytre.

Når så mange som ti til femten prosent av studentene ved UiS sier de opplever ensomhet, er det på tide å ta i et tak.

Kanskje du som medstudent må bli flinkere til å se rundt deg. Her kommer min utfordring til deg: legg en ekstra innsats i å inkludere og snakke med dine medstudenter. Jeg er ikke alltid like flink til det selv, men jeg prøver, og vil bli enda flinkere til det.

Hvis vi blir mer bevisst rundt ensomhet, kan vi muligens være med på å skape forandringer for noen. Noen ganger kan et «hei» være det som skal til, andre ganger er det nok å spørre hvordan det går med en person. Ta sjansen på å spørre en du ikke kjenner så godt om han eller hun vil være med og spise lunsj i kantinen!

Det er lett å tråkke folk på tærne når en skriver om et tema som kanskje er «hysj-hysj» for mange. Poenget mitt er at det absolutt ikke burde være «hysj-hysj». Kanskje det er på tide å ta et oppgjør med at folk er ensomme. «Lett for deg å si», tenker du kanskje. Men når så mange som ti til femten prosent av studentene ved UiS sier de opplever ensomhet, er det på tide å ta i et tak.

Og jeg kan jo bare håpe på at ved å skrive litt om dette temaet, kan en ørliten dør ha åpnet seg for flere samtaler om temaet ensomhet. Jeg tror ingen ønsker å være ensomme, samtidig som ingen ønsker at andre mennesker skal være det. Ensomhet er giftig.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here