En god dag til å pensjonere seg

0

Film: A Good Day to Die Hard
Regi: John Moore
Skuespillere: Bruce Willis, Jai Courtney, Sebastian Koch
Karakter: E

Av: Fredrik Kayser (tekst)

Tolk det som du vil, men du skal ikke melke noe for lenge. Da blir den en utslitt og vond affære. «A Good Day to Die Hard» blir forhåpentligvis pesten som legger seg over hovedkontoret til Fox-studios. Pesten som forplanter seg i studiorepresentantenes hjerne, gir dem kronisk diaré og tvinger dem til å stille spørsmål rundt deres grådige intensjoner.

Den første «Die Hard»-filmen brukte en skyskraper som setting. I toeren befant vi oss på en flyplass. I treeren møtte vi en større utfordring: New York. I fireren ble vi vitne til et USA i nær krise. Valget var logisk – i femmeren måtte vi bevege oss internasjonalt for å gjøre det hele «større». Og selv om «A Good Day to Die Hard» prøver å være den største i serien, føles den merkverdig nok ut som den minste.

Alt er bare en grandios actionsekvens limt sammen av påtatt dialog skrevet av en ungdomskoleelev med strykkarakter i språkfag.

Hvorfor? Hele filmen er en eneste påtvunget actionscene. Jeg sier påtvunget, fordi hele filmen er så «over-the-top» at spenningen blir en myte. Filmen er et endeløst pandemonium. Det er ingen emosjonell investering. Alt er bare en grandios actionsekvens limt sammen av påtatt dialog skrevet av en ungdomskoleelev med strykkarakter i språkfag.

«A good day to die hard» er en livløs film, og det er så ufattelig skuffende. Scener som i utgangspunktet skulle være spennende, passerer uten å skape noen form for reaksjon. Den monumentale biljakten som visstnok tok hele 78 dager å filme, ble glemt i det neste scene inntraff. Den halter frem i femten minutter og ødelegger halvparten av jordens Mercedeser, men presterer på mirakuløst vis å være like spennende som en snegle på blomsterjakt. Og når helten vår krasjer i vegger, forlater han bilvraket uten en skramme. Hva? Har McClane blitt en superhelt?

Forgjengerne i filmserien har et sterkt fellestrekk: alle er velskrevne, godt konstruert, og utført med perfeksjonisme. Selv fireren. Men manuset i «A Good Day To Die Hard» er så ille at det er umulig å ignorere. Første scenen med John McClane setter tonen: den er like pinlig som en halvslapp audition fra en besserwisser på Idol.

Jeg begynner å lure på hvor mye innsats Fox faktisk orket å legge inn i manus. Det virket nesten som om at de fikk et plot og tenkte: «Amerika og Russland. Tja, det var jo poppis en gang i tiden det». Joda, utgangspunktet er helt greit. Men actionsekvensene de trolig viet alle pengene til, er alt annet enn gode. De er kjedelige.

Alle «Die Hard»-filmene investerte tid i å fortelle en historie. Vi fikk gode karakterer og situasjoner der vi heiet på McClane, og irriterte oss over skurken. Vi følte at helten vår var i fare. «Bad guyene» er kanskje noe av det mest minneverdige med «Die Hard»-serien. Alan Rickman i eneren er trolig en av tidenes beste «bad guys». Jeremy Irons er fabelaktig i treeren. Skurken i femmeren liker å spise gulrøtter og danse. Snurre Sprett er «bad guy».

Er dette det beste dere kunne grave frem etter syv år i planleggingsmodus, Fox? Helvete, dere burde sparke hele det kreative temaet deres. Dette er latterlig.

Greit, forventingene var høye. Altfor høye. «Die Hard» og «Die Hard With a Vengance» er tross alt to av mine favorittfilmer. «Live Free or Die Hard» føltes aldri som en ekte oppfølger, men jeg tok den for det den var: en grei actionfilm.

Dagens «Die Hard» har blitt en serie rettet mot ungdommen. Og selv om jeg er sterkt uenig i dette i trekket, skal jeg innrømme at tiden forandrer seg. Men er dette det beste dere kunne grave frem etter syv år i planleggingsmodus, Fox? Helvete, dere burde sparke hele det kreative temaet deres. Dette er latterlig.

Du kan være uenig med meg. Men da anbefaler jeg deg å benke deg ned med «Die Hard» og «Die Hard With a Vengance» og stille dette enkle spørsmålet: føles «A Good Day to Die Hard» ut som en «Die Hard»-film? Neppe. Det føles ut som en film der Bruce Willis spiller Bruce Willis i 90 minutt, og tilfeldigvis sier «Yippee-ki-yay motherfucker» uten å bli sensurert av grådige studiorepresentanter som gir faen i om produktet er bra eller ikke. Så lenge produktet tjener penger.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here