Filmorama

0

 

Av: Pernille S. Thomsen (tekst)

Nå som juleferien er over og skolehverdagen slenger deg hardt i trynet, kan det være fristende å tenke tilbake på avslappende dager uten mål og mening. De fleste har vel vært sammen med familie og venner, kanskje jobba litt, spist masse god mat og bedrevet kulturelle artigheter som å dra på teater eller kino. Du vet, sosiale ting. Så har vi den kategorien av folk som rett og slett går inn for å gjøre minst mulig. Og hva gjør man egentlig når man ikke skal gjøre noen ting? Det finnes bare ett svar – man ser på film.

 

Jeg har snakka ustanselig om zombier og sammenligna andres kjærlighetsliv med Twilight.

 

Min ferie utartet seg som ferier flest, men denne gangen fikk jeg kanskje overdose av fiksjon. Først var det «Batman», «The Hunger Games» og «Grey’s Anatomy», etterfulgt av «The Walking Dead», «Mission Impossible» og utallige romantiske komedier. Det var «Twilight», «Harry Potter», «The Avangers» og «Transformers»

Jeg begynte å utvikle en crush på en av Batmans irritasjonsmomenter, Bane, og har også gått rundt og brukt ”the force” på heisdører hele ferien. Jeg har snakka ustanselig om zombier og sammenligna andres kjærlighetsliv med Twilight. Ethvert vindpust har kommet med setningen fra «The Holiday» om at «anything can happen», og danskebåten ble automatisk linka med «Titanic». Det hele tok litt overhånd.

 

Det var på dette tidspunktet jeg forstod at jeg måtte trappe ned på superheltfilmene og kanskje begynne å snakke med folk fra den virkelige verden igjen.

Da jeg gikk ut av døra, forventet jeg at det skulle skje noe drastisk, som at bussen ble overmannet av The Joker eller at det begynte å regne meteorer. Jeg hadde lyst til å bli reddet av en prins på en hvit hest hvis jeg havnet i trøbbel, og jeg så for meg usansynlige kjærlighetshistorier overalt. Men hadde det ikke egentlig vært litt fint om man ble strandet på en båt med en belgansk tiger? Eller om man ble knaska litt på av en edderkopp og ble superhelt?

En dag begynte jeg å rable av gårde om at verden ville blitt så mye bedre hvis det bare fantes noen superhelter som kunne rette opp litt urettferdighet her og der. Det var på dette tidspunktet jeg forstod at jeg måtte trappe ned på superheltfilmene og kanskje begynne å snakke med folk fra den virkelige verden igjen.

Selv om jeg har klart å få litt grep om virkeligheten igjen etter ferien, var jeg fortsatt overbevist om at jeg så en zombie her en dag. Det var riktignok en veldig sliten narkoman, så jeg var ikke helt på jordet. Dessuten opplevde jeg noe som kunne vært en scene fra en cheesy romantisk komedie en dag da taxisjåføren min ga meg en form for kjærlighetserklæring helt ut fra det blå.

Kanskje det ikke er så galt å forvente litt filmstemning i det virkelige liv? Så lenge ikke zombiene tar over verden er jeg fornøyd i hvertfall.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here