Medaljens bakside

0
En shake inneholder 256 kalorier, og er Ingrids middag.

I Taekwon-Do skal du stå opp for de svake og bruke kampkunsten i selvforsvar. Utenfor ringen kjempes det en annen kamp i Taekwon-Doens ånd, kampen for å kunne konkurrere, kampen mot kiloene.

Av: Håvard Tanche-Larsen Knutsen (tekst & foto)

I en studentbolig på Ullandhaug, bak døren til rom H204 sitter to jenter og småprater. Den ene ligger i senga, sliten etter en lang skoledag, mett etter å ha tatt med seg vårruller hjem fra skolekantina. Den andre sitter i en lysegrønn fløyelsstol, beina krøket sammen inntil kroppen, kledd i treningstights og en grå hettegenser. Høyre hånd holdes over øynene, den andre hånden støttes på venstre kne, tunge stønn, flere sukk.

‒ Jeg begynner å bli skikkelig stressa nå, sier Ingrid fra stolen.
‒ Har du spist noe i dag? spør venninen Kristine i sengen.
‒ Jeg har spist et eple og en «rett i koppen», det var veldig dårlig fôr skal jeg si deg. Jeg åpnet fryseren i dag, der så jeg at jeg hadde svinefilét. Akkurat nå går jeg rundt og drømmer om det, sier Ingrid etterfulgt av et halvveis trekk i høyre smilebånd.

I dag har Ingrid fått i seg 600 kalorier, halvparten av hva som er anbefalt dersom man er på slankekur. Likevel skal hun på trening, tross Kristines bekymringer sier Ingrid at kroppen hennes vil tåle dette.

Med slag og spark sloss utøverne mot en innbilt motstander.

Ingrid har ikke spist ordentlig på tre dager, i går spiste hun to egg og en yoghurt. Hun er likevel ikke alltid like vanskelig i matveien.
‒ Dette jeg driver med nå er ganske ekstremt. Jeg er egentlig kjempeglad i mat og jeg spiser ofte litt mer enn jeg burde. Men det jeg går gjennom nå gjør jeg helt frivillig, sier hun.

Ingrid spesifiserer at Taekwon-Do-miljøet ikke anbefaler utøverne sine å benytte seg av slike metoder, og utøvere som er under 18 år har ikke lov til å kutte vekta i forkant av et mesterskap.
‒ Skulle jeg konkurrert i en høyere vektklasse hadde jeg ikke hatt like gode muligheter til å oppnå en god plassering. De andre utøverne hadde blitt giganter i forhold til meg, sier jenta som måler 159 centimeter på strømpelesten.

 4.-7. oktober arrangeres World Cup i Taekwon-Do. Den engelske byen Brighton tar i mot 1600 deltakere, fra 160 klubber fra 45 forskjellige land over hele verden. En av disse utøverne heter forhåpentligvis Ingrid Hagelund og representerer regionslaget «NTN team South West Norway». Ingrid er påmeldt i 63-kilosklassen. I dag er det tirsdag, søndag veide hun 66,4 kilo. Ingrid må gå ned fire kilo på en uke, hvis ikke blir hun disket. Nå viser vekten 64,4 kilo, hun har allerede gått ned to kilo på like mange dager. 62,9 kilo er maksimum.

I løpet av spinningen, boksingen og løpingen på tredemølla har hun forbrent 534 kalorier, 219 kalorier mer kalorier enn hva en «rett i koppen» og et eple inneholder. Bussen hun hoppet på ved Universitetet i Stavanger (UiS) for nøyaktig seks minutter siden, stopper nå bare ett minutt med gange unna kjøpesenteret Madla Amfi, hun skal på «butikken» ‒ apoteket. Kveldene blir mørkere, været blir surere, høsten nærmer seg med stormskritt, men pjuskregnet stopper ikke Ingrid. Det er det ingenting som gjør, nesten.
‒ Gi meg drager, slanger, krokodiller og øgler, men nåde deg om jeg får en edderkopp, sier hun.

Ingrid har fortsatt på seg den svarte treningstightsen, den grå hettegenseren skjules under en vinterjakke med pelshette. Regnet faller fortsatt fra himmelen som vann, bilene som står parkert utenfor kjøpesenteret har fortsatt sommerdekk. Likevel gjelder det å kle seg godt.

‒ Du kan nesten si at jeg lever i denne jakka og det gjelder å svette mest mulig. Jeg må bli kvitt alt vannet jeg har i kroppen, da blir jeg lettere, sier hun.

Fra januar til mars 2011 gikk jeg ned fra 76 kilo til 62,5 kilo.

Veien mot toppen for 23-åringen fra Drammen har ikke vært lett, hun har ikke alltid vært like aktiv og drevet med idrett. I en alder av fire år ble Ingrid operert for leddgikt. Hun ble bedre, men måtte likevel fortsette med smertestillende. Treningen er mye av det som driver den livsglade drammenseren videre.
‒ Jeg velger å fokusere på det som er positivt, sier hun.

Ingrid går med taktfaste skritt gjennom kjøpesenteret, sekken hun har på ryggen svaier fra side til side. Vinterjakken rekker henne nesten over knærne. Sett bakfra forsvinner hodet hennes i den pelskledde hetten, kun hestehalen stikker opp. Forbi Rema 1000, Enklere liv, hun vet hvor hun skal, svinger inn hos helsekostbutikken Life, scanner varene med øynene, tar ned en pakke fra nest øverste hylle.
‒ Denne her inneholder jo ingenting, jeg må ha mer enn dette for å overleve, sier hun og setter fra seg pakken igjen.

Denne uken handler Ingrid «matvarene» sine på apoteket.

Hun tar kontakt med ekpeditrisen. Rett på sak, rett på søk.
‒ Jeg er nødt til å gå ned fire kilo på en uke, kan du hjelpe meg?

Etter å ha blitt tilbudt sju forskjellige måltidserstattere, ender Ingrid til slutt opp meden variant med sjokoladesmak. Ekspeditrisen sier at hun ikke kan love noe. En drikkeflaske til å blande shaken i skal hun også ha, det hele blir på 298 kroner.

Ingrid var blant annet innom dans, men fant fort ut at hun ikke var særlig grasiøs i forhold til de andre. En venninne dro henne til slutt med på Taekwon-Do-trening, da ble hun fanget. Ingrid var alltid en av gutta og tok 80 kilo i benkpress.
‒ Jeg har vel fått mye eksplosive gener fra min far som tidligere var vektølfter, sier hun.

Hun begynte med kampsporten i åttendeklasse, da hun startet på videregående tre år etter ble hun konkurranseutøver – men i en mye høyere vektklasse. Da plassen i 63-kilosklassen åpnet seg i 2011 bestemte hun seg for at det var noe hun ville satse på. Samtidig var dette noe hun også gjorde for sitt eget selvbilde.
‒ Fra januar til mars 2011 gikk jeg ned fra 76 kilo til 62,5 kilo, forteller Ingrid og fortsetter:
‒ Jeg spiste faktisk veldig mye, men jeg trente som en gris.

Jeg lukter noe av og til, men da skal det virkelig svi i neseborene.

Før hun skal hjem må Ingrid innom Rema 1000. Hun håper at melk skal gjøre måltidserstatteren bedre. Hun går forbi grønnsaksdisken, stopper opp og tar opp en First Price-pose med gullrøtter.
‒ Herregud, det ser så godt ut, sier hun og lukter på posen, selv om hun ikke lukter noen ting.
‒ Jeg har brukket nesa fire ganger. Jeg husker at jeg snøyt meg i dusjen en gang, da begynte jeg plutselig å blø. Da jeg kikket i hånden min etterpå så jeg at det lå en liten beinbit der, sier hun og forteller at alt brusket som har samlet seg øverst i nesa tetter igjen for luktesansen hennes.
‒ Men det gjør ingenting, jeg lukter noe av og til, men da skal det virkelig svi i neseborene, sier hun og ler.

Ingrid haster videre. Forbi syltetøy, sjokoladepålegg og frysevaredisken.
‒ Til og med rå kjøttdeig ser godt ut liksom, fy faen.

Hun kommer fram til kjølevarene. Ingrid ser litt på dørene, bak dem står melken. Hun åpner andre dør fra venstre, nederst står «skummamelken». En deodorant og en liter skummet melk, det er alt hun skal ha.

Dette er ikke forsvarlig, ikke helse- eller prestasjonsmessig

.Hvor mange kalorier vi trenger for å klare oss gjennom dagen regnes ut fra fire faktorer: kjønn, kroppsstørrelse, aktivitetsnivå og alder. Therese Mathisen er utdannet ernæringsfysiolog med idrettsernæring som spesialkompetanse ved Norges Idrettshøyskole. Hun forteller at Ingrid nå går gjennom en katabolsk tilstand, en tilstand hvor hun bryter ned sin egen kropp.
‒ Dette er ikke forsvarlig, ikke helse- eller prestasjonsmessig. I utgangspunktet er det nesten umulig å gå ned tre kilo på en uke. Hun dehydrerer kroppen sin, tømmer viktige energilagre før konkurransen, hun vil også trolig få en kraftig reduksjon i muskelmasse. Før en konkurranse er ikke dette en bra start og utøveren vil oppleve en sterkt redusert yteevne, sier ernæringsfysiologen.

Ingrid vet godt hva Mathisen snakker om.
‒ Jeg er fullt klar over at det ikke er sunt, men etter innveiing har jeg tre dager til å komme meg på. Disse dagene kan jeg spise normalt og jeg ender fort opp på normalvekt igjen, sier Ingrid.

Den gyldenbrune parketten i gymsalen på Kannik skole i Stavanger er merket opp med gule, blå og røde striper. Samme fargene er på beltene til personene kledd i de hvite draktene som står midt på gulvet i gymsalen. Ingrid tar av seg joggeskoene i gangen utenfor, går over dørstokken. Instruktøren med svart belte rundt livet på den andre siden av hallen, som har ansvaret for elleve barn i alderen 6 til 12 år hever røsten. «Cheriot» – koreansk for giv akt.

Alle barna står rakt som gardistene utenfor slottet. Instruktøren peker på Ingrid, alle barna snur seg, «Taekwon,» sier de, mens alle elleve bukker på likt. Ingrid legger fra seg treningsbaggen på parketten, armene strakt langs siden, bukker tilbake.
‒ Jeg harden høyeste graden her. Svartbeltene skal alltid hilses på av de av lavere grad, og nå er jeg den med høyeste graden i rommet, sier Ingrid og forteller at hun egentlig synes det hele er litt flaut.

Barna takker for seg med nok et bukk. Nå skal de voksne leke seg, også elleve i tallet. Ingen her har gult rundt livet, på parketten nå står en med blått, seks med rødt og fire med svart. Instruktøren foreteller eliten hva de skal gjøre, gjennom mønstre slåss de mot en innbilt motstander. Bakken rister når elleve utøvere tramper i bakken på likt.

Bevegelsene i starten er som hentet ut fra en film i slow motion, før et lynraskt slag eller spark fullfører mønsteret. Til alle kanter, 360 grader beveger de seg. Som en dans etter en musikk som holder en ugjevn rytme, et utpust for hver en lynrask bevegelse.
‒ Du skal bare tenke på kraft og balanse, teknikken skal sitte i kroppen, sier instruktøren før han får gjengen til å stå i rett.
‒ På mønstre som dette kan pulsen lett komme opp i 190, sier Ingrid i pausen og ser ned på sin egen pulsklokke. Den viser nå 154 slag i minuttet.

Hun rekker så vidt å legge fra seg vannflasken før det er ny oppstilling. Ingrid er sliten, en shake og en yoghurt er alt hun har spist. Svetten renner fra ansiktet, hun skjærer grimaser, rynker pannen, tar seg til magen og hodet.
‒ Sliter du med pulsen Ingrid? spør instruktøren og smiler, her vises ingen nåde.

Øynene hennes er speilblanke, sparkene er lavere, slagene er mykere. I 75 minutter danser de sin spesielle dans, med nye trinn for hver pause. Her er ingen dansepartner, akkurat nå; ingen motstander. Treningen avsluttes med trillebår.

Det er første gang jeg ikke har klart noe slikt på trening, dette er jo lekende lett for meg.

Ingrid går ned på alle fire, makkeren hennes tar et grep om anklene. Med skulderbredt grep setter hun den ene hånden foran den andre, svetten renner fra pannen og treffer parketten. Ingrid har bare ett mål, den andre siden, hvor fem armhevninger venter henne.
‒ Samme person tilbake igjen, skriker instruktøren fra ribbeveggen på den andre siden.
‒ Men jeg klarer det ikk..
‒ Samme person, avbryter instruktøren konstant.

Pause mellom øvelsene – «giv akt».

For tredje gang går hun ned på alle fire. Hun sjangler bortover parketten, armene krysser hverandre. Hun faller sammen.
‒ Det er første gang jeg ikke har klart noe slikt på trening, dette er jo lekende lett for meg, jeg bare klarte det ikke. Kroppen min var som gele, sier Ingrid og tar seg til hodet og vender blikket ut mot gymsalen.

Dagen etter viser vekten 62,7kilo. Fire kilo på fem dager er historie, Ingrid Hagelund skal til World Cup. Hun klarer å holde vekten til innveiingen i Brighton – så vidt.
‒ Da jeg først veide meg var jeg 100 gram for tung. Men den ene damen i sekreteriatet så på meg og sa at jeg hadde glemt å ta av meg skoene. Da ble jeg plutselig 400 gram lettere, sier hun og forteller om ville jubelscener blant lagkameratene.

Ingrid gjør det veldig bra i tureningen, men taper mot en russer som er et hode høyere enn henne. Hadde Ingrid vunnet den kampen hadde medalje vært innen rekkevidde.

‒ Jeg gikk en veldig god kamp og kan ikke være misfornøyd. Nå blir det bare å lade opp til NM, sier hun.

 

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here