En morder som liker hjemmevideoer

0
Ethan Hawke i «Sinister».

Ta på deg studentbleie, treningsklær og svettebånd, og gjør deg klar for «Sinister». Du kommer til å trenge det.

Film: Sinister
Regi: Scott Derrickson
Skuespillere: Ethan Hawke, Juliet Rylance, James Ransone
Karakter:

 


Av: Fredrik Kayser (tekst)

Ellison Oswalt (Ethan Hawke) er en forfatter som spesialiserer seg innen obskure forbrytelser, og han finner sitt nye prosjekt i et hjem der en familie ble funnet hengt i hagen. Så koselig. En dag etter innflytningen, snubler han tilfeldigvis over noen gamle 8millimeter-privatfilmer på loftet hans. Ingen kan unngå en smakebit av en potensiell hjemmevideoklassiker. Du kan trossalt finne den nye store kjendissex-tapen. Men nei. I beste grøsserforstand, er det en dum ide for stakkars Ellison.

«Sinister» fremstår trolig som en gigantisk grøsserklisjé på papir. Men tro meg, den skiller seg ut. Allerede fra første bilde, blir vi satt på prøve. Og gjennom filmens 110 minutters gang, virker det som at kroppen blir utsatt for tortur. En form for tortur som ikke skader deg direkte, men får deg til å føle deg uvel. I følge ryktene går du også ned i vekt. Bonus.

Det er atmosfæren som tar knekken på meg.

Kanskje jeg er en pingle. Det kan veldig godt være. Jeg var trossalt redd toaletter og støvsugere når jeg var liten. Det skal godt tenkes at den tidligere frykten fortsatt ligger fastspent i kroppen. Men ikke i form av doangst og støvsugere. Det er atmosfæren som tar knekken på meg. Spesielt i det den ukomfortable bakgrunnsmusikken bygger opp til det åpenbare, og jeg later som at jeg mister noe på gulvet for å rette synet mot noe annet enn det som pågår på skjermen.

Kveppescener. Det er absolutt ikke et kvalitetsstempel at en grøsserfilm må være overfylt av ettsekundssekvenser som får hjertet ditt ta en hurtigrute gjennom rumpa di. Nei, en morder som dukker opp på skjerm og lager en høy lyd på tilfeldige tidspunkt, gjør ikke nødvendigvis filmen skummel. Men det funker på fjortisene. Nesten litt for godt. Samtlige i kinosalen fikk akutt hjerteinfarkt i det fjortisene reagerte på overtid i kveppesekvenser, og skreik som om de så Justin Bieber i speedo.

Nei, det er ikke billige kveppescener som får frem kvaliteten i grøsserfilmer. Det er atmosfæren. En hemmelighet som er kjent av alle filmskapere, men som de fleste filmskapere tydeligvis har glemt. Atmosfæren er «Sinisters» beste våpen. Og det fungerer til de grader. Den opprettholder spenningen i lengre tid, selv når det bygges på karakterene eller mysteriet.

«Sinister» er såpass motbydelig i atmosfæren, at jeg lett kan ignorerer klisjeer og idioti.

Ikke nok med det, men mytologien er mer enn brukbar. Enkelte ganger er den banal og litt barneaktig påtenkt. Men når de skrøpelige 8-millimeters hjemmeopptaksfilmene med snuffinnhold blir presentert for øynene våre, skal det godt gjøres å ikke føle en atombombe av frykt innad i kroppskaken. Det er atmosfæren som slår deg. Filmens helhet bygger på samme vandrehistorieelementer som «The Ring» gjorde en gang i tiden. Vandrehistorieelementer som fikk deg til å skru av TV-en og unngå telefonen i en uke. «Sinister» har kanskje ikke samme effekt på de paranoide, men det er ikke langt ifra.

«Sinister» faller kanskje litt i tredje akt. Ikke så overraskende. Det er vel en av de gjenkjennbare parallellene du kan trekke fra de fleste grøsserfilmer. Klimaksene blir ofte anti-klimatiske, og kampen med å nå et mål med en «tilfredsstillende» oppklaring, kan ofte virke mot sin hensikt. Men det forandrer ikke helheten. «Sinister» er såpass motbydelig i atmosfæren, at jeg lett kan ignorerer klisjeer og idioti. Morderens utforming er enestående, og skremmer deg selv når all logikk i verden sier at du ikke bør la deg skremme. «Sinister» er ubehagelig moro, og en av de beste grøsserne de siste fem årene.

 

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here