Pikedrøm som levebrød

0

Kort yrkeskarriere og langvarige skader skremmer ikke jenter med en lidenskap i hjerterota.

Av: Vilde Mebust Erichsen (tekst og foto) 

Helene Ulleberg (17)
– Dere som er skadet, ikke sett dere ned! Bruk pausen til å tøye eller gjøre styrkeøvelser. Dansetrener Gry van Merkensteijn sitter på gulvet med en blå perm mellom bena og en kulepenn i hånda.

– Ingrid, Isabell, Helene…
– Ja! Helene løper rundt i en ring i rommet. Håret hennes er tvinnet inn i en løs flette som går fra roten i panna til midten av ryggen. Det lyse håret hennes hopper i takt med de lydløse stegene og de svarte buksene danser sin egen koreografi når den ene foten plasseres foran den andre.

– Improviser en koreografi og tenk at dere går på en varm sandstrand.
Helene strekker ut det ene benet i raskt tempo, tar sats og lander på tåspissen av det andre. Armene går fra høyre kne, over hodet og ned på venstre kne. Som en vindmølle roterer hun armene fra side til side.

 


– Whatever it takes I´ll try
, so dont pay no mind to what other people say.
Lyden av føtter som tramper i gulvet drukner i det musikken dundrer ut av de seks høyttalerne som henger i taket. Heldekkende speil på begge kortsidene av rommet rammer inn den hvite dansesalen og Helene ser på seg selv i glasset. Munnen hennes står på gløtt under hele sangen og de blå øynene hennes rikkes ikke.

Det lyse håret hennes hopper i takt med de lydløse stegene og de svarte buksene danser sin egen koreografi.

Helene Ulleberg går andre året ved danselinjen på Stavanger Katedralskole. I toppmoderne lokaler på Bjergsted og det nye konserthuset som nær nabo får hun et solid grunnlag for å gå videre med dansekunsten sin.

– Because you know why, there is no standing in my way.
Flere av jentene mimer til musikken og Helene kikker bort på det store vinduet. Hun forlater den varme stranden og tripper bort til vinduskarmen. Hun bøyer ryggen, med nesa i leggene og trykker på anklene sine.
– Senebetennelse i et år, men det hører jo med.

Øynene blir smale når Helene smiler til Gry. Flere av hårstråene hennes har funnet veien ut av fletta og lagt seg i små krøller på hver side av ansiktet. Hun tar på seg den blå fleecegenseren og tråkker ut i salen igjen. Hun titter på seg selv i speilet. Den halvåpne munnen og de kulerunde øynene er tilbake.

Ved siden avKunsthøgskolen og Norges Dansehøgskole i Oslo og er det nemlig bare Stavanger som kan lokke fremtidige dansere med en bachelorgrad i Norge. Leith Symington, universitetslektor på institutt for musikk og dans sier de aller fleste jobber med å undervise i dans etter endt utdanning. Men det er bare reserveplanen til Helene. Hun vil leve som en profesjonell danser.

Den halvåpne munnen og de kulerunde øyne er tilbake.

Annie Thorkildsen (30)
Hun rusler hjemover fra sin første øving på City Center i New York. Krysser Time Sqaure og kikker opp på de høye majestetiske bygningene og det blinkende diskoteket som henger i usynlige stropper fra den stjerneklare himmelen. Hun stopper opp. Føler seg så liten, men samtidig så stor.

Nå står den hvite døra foran henne som en snødekt skyskraper i sykehuskorridoren. Hun står der med en skrue i skulderen.

– Du kan aldri danse igjen, nei.
Han sitter i en svart kontorstol foran henne. Lysrøret i taket får den hårfattige hodebunnen hans til å reflektere strålene. Han lener seg tilbake og stirrer på PC-skjermen som viser et oppblåst røntgenbilde av skulderen til Annie Thorkildsen likefør operasjonen.
– Sånn det ser ut nå, har du ingen sjanse til å komme tilbake.
Hun ser på ham med store øyne. Ordene forsvinner fra munnen og flyr opp til hodet. Dette kan ikke være sant, tenker hun.
– Men du må huske å bevege skulderen din litt i tiden fremover, så den ikke stivner. Ok?
– Kan jeg gjøre sånn da? Hun prøver å løfte opp den ene bevegelige armen.
– Nei.
– Hva med å bøye meg nedover? Hun retter seg opp ryggen. Sitter på tuppenav den svarte stolen.
– Nei.

 

– You want the moves like jagger. I got he moves like jagger.
Musikken skriker ut av to store høytalere foran i rommet. Bassen lurer seg bak brystet og gir en følelse av at parkettgulvet letter en centimeter i hver eneste takt. Og der, helt nede på bakkenivå, en sur duft av 26 sokkepar som erter seg inn i nesegangene.

– En, to, tre fir´, fem seks syv ått´!
Annie står med ryggen til jentene. Der har hun oversikt over alle i speilet. Hun er et hode høyere enn fleste og den marineblåbuksa sklir høyere og høyere opp jo mer hun beveger seg.
– Opp på tærne! Hold så lenge dere klarer.
Med bena i skulderbredde og armene i vater, løfter hun sakte begge helene. Tærne alene bærer nå hele den 30 år gamle kroppen. Anklene vibrerer somen alarmerende vekkeklokke, men overkroppen står stødig som en grunnmur.

Og der, helt nede på bakkenivå, en sur duft av 26 sokkepar som erter seg inn i nesegangene.

– Prøv en gang alene, så viser jeg hvis det trengs!
Hun tar et langt steg til venstre og den høyre foten sklir etter. Med hendene plassert på hoftene gliser hun ut til jentene som balansere på halve foten, tar sats og overlater jobbene til de ti små.

– Jeg har vondt på siden av den ene foten.
Annie bøyer ryggen ned på nivå med jenta sitt ansikt.
– Du må passe litt på, ikke belast den for mye.
Hun holder en hånd på skulderen hennes og jenta med de smale brune flettene og den rosa toppen uten ermer løper tilbake til plassen sin i mengden.
Annie hever skuldrene mens hun hiver dem raskt ned igjen. Smiler fra det ytterste smilehullet. Hun står på siden og følger med på den vonde foten. Jenta ser på seg selv i speilet med kulerunde øyne og munnen på gløtt.

Cecilie Majatta Välinen (22)
Hun står utenfor inngangen til Stavanger konserthus. Det er søndag og fem grader i luften. Under vinterjakken sitter en tynn, brun tettsittende genser, og en løs dongeribukse. Hele Bjergstedparken florerer av unge mennesker og Cecilie Marjatta er en av de som drar den bitende, kalde januarlukten ned i lungene. Til slutt åpner dørene og 320 mennesker tråkker skoene sine i samme retning.



– Det va her en
 kveld, alt hadde stengt, de vamørkt, de va kaldt, de va snø øve alt.
På bordet foran Cecilie og hennes lyse toner sitter det to menn og en pianist. Akkurat nå har de blikket festet mot Cecilie, som står midt på det rødbrune steingulvet.

 


– Hu sa bli her i nått,
bare i nått, for i mårå klokkå fem, da må du komme deg hjem igjen.
Hun kjenner hjertet pulsere bak lappen med deltakernummeret som er klistret på bomullsgenseren. Det hopper i takt med et gammeldags pianometronom i det siste setning kommer flygende ut av munnen. Mannen med tangentene under fingrene hever hendene og før hun vet ord av det lukker hun døren bak seg. Plutselig var hun ferdig og tilbake til benken og de grå veggene hvor hun hadde ventet. Helt alene med den høylytte pusten som eneste selskap.

Hun kjenner hjertet pulsere bak lappen med deltakernummeret som er klistret på bomullsgenseren.

– Cecilie, hvor er du?
Pål Mangor Kvammen, regissøren, står midt i publikumsmanesjen i det nye konserthuset og speider i mørket ned på den lysbelagte scenen.

– Jeg er her!
Bak et tungt, svart sceneteppe hopper hun frem og vifter med armene over hodet. Hun plasserer de hvite skoene sine på linje med de andre fire danserne som allerede står klare, og smiler opp til regissøren. Under det tykke, gullfargede håret som hviler på den ene siden av skulderen henger et svart slips, som matcher den mørke buksen med sleng i fotenden.

Cecilie er en av fem jenter som fikk en danserolle i den nye musikalen Revansj, som er basert på Stavangerbandet, Modssine sanger. Hun tar et fjerde år ved institutt for musikk og dans for å bli en profesjonell danser. Nå er hun to dager unna premiere og lever ut drømmen sin på hjemmebane. I hvert fall i én måned til.

 

Orkesteret spiller opp og trommene er i solo.
 Me ska ta de igjen, me skal kjempa oss fram. Me skal ta de igjeeeen.Armene til Cecilie er helt rette og ender opp i en knyttneve ved hoftene. Hun bøyer kroppen litt fremover og hiver seg på første strofe. Hvert eneste ord kan leses på leppene hennes. En munn like bred som ansiktet og med tunge skritt går de fremover.

Hele rekken begynner å danse. De har alt annet enn stive ben og det er som gulvet er en magnet som trekker kroppene nedover for hver gang de reiser seg.
– Stopp, stopp!
Musikken brytes.
– Smil og kos dere og driti alt!
Cecilie står i røyken under lyskasteren, smiler opp til Pål og snur seg tilbake til plassen sin bakerst på scenen. Hvisker noe til han ved siden av.
– Me ska ta de igjen, me skal kjempa oss fram. Me skal ta de igjeeeen.

 

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here