Vandrehistorieeffekten

0

Vandrehistorier. De er like troverdige som politikere, TV-shop og sjamporeklamer kombinert. Da jeg var en liten gutt var de evige vandrehistoriene min store fascinasjon. Jeg trodde på fjøsnissen frem til jeg var ti.

Av: Fredrik Kayser (tekst)

Jeg var nemlig overbevist om at det fantes en dvergnisse i skogheimen rundt hyttefeltet i Lyngdal. Hvorfor? Familien hadde laget en myte som strakk seg gjennom generasjoner. Hvert år ved juletider, bar turen ut til låven for å servere nissemannen sang og grøt. Og hvert år signaliserte den usynlige nissen sin nysgjerrighet ved å lage et ordentlig smell på toppen av låven. Lyden fikk meg til å drite i buksen frem til jeg var 18.

Det store fellestrekket er at alle forsøker å danne en mytologi som skal fenge og skape diskusjon blant publikum.

Det tok et par år før jeg innså det uunngåelige. Som en ung guttemann med julegavedop i blodet, stod jeg opp tidlig og kikket ut vinduet på jakt etter snø. Til min store fortvilelse så jeg bare en stresset dame iført minkkåpe med en skje i kjeften, og en bolle med grøt i hånden. Grøten vi serverte nissen dagen før. Det var mormor som stod ute i kulden og spiste grøten den antatte nissen skulle kose seg med. Og lydene på låven var ikke fjøsnissens mesterplan. Det var morfar som hadde montert en trillebåre fylt med stein på toppen av taket, og festet et tau i den som han dro i når vi nærmet oss slutten på julesangen. Alt var en løgn.

 

 

 

 

 

Vandrehistorier er den perfekteoppmerksomhetsmagneten. De siste årene har vi fått «Paranormal Acticity», «The Ring» og «Hostel». Blant disse kan du finne ett likhetstrekk. Ja, samtlige er grøssere. Det får du ingen poeng for. Det store fellestrekket er at alle forsøker å danne en mytologi som skal fenge og skape diskusjon blant publikum. Skaperne ønsker at vi skal tro, og de vil at vi skal stille det store spørsmålet: «kan det være ekte?». Det burde ikke være nødvendig å svare på det.

I 1999 kom filmen som redefinerte en glemt sjanger: «found-footage». «The Blair Witch Project» var kanskje ikke den første filmen som spilte på den klassiske «the people who made this movie were never found, but their last hours on film were». Men det er fortsatt en av de beste og mest innflytelsesrike.

Et filmteam på tre skal lage en dokumentar om den legendariske «Blair Witch». Planen viser seg å ta en drastisk endring i det gjengen innser at de har gått seg vill. De blir aldri sett igjen, helt til politiet finner opptaket i skogen. Opptaket utgjør filmen om forsvinningen deres. Det viste seg å være en stor bløff, men de aller fleste gikk i fella. Realiteten var at fem unge filmmakere ønsket å lage en falsk dokumentar. Med begrenset økonomi og ukjente skuespillere, fant de den perfekte balansen. Grøssere handler nemlig ikke om å bruke millioner på et massivt blodbad. Det handler om mytologien, konseptet og atmosfæren. Tre punkt som skaperne spikret inn med bunnsolid perfeksjon.

De hadde ingen anelse hva som ventet rundt neste sving.

For å gjøre det hele troverdig valgte regissørene ut tre skuespillere som skulle spille seg selv. De sendte gjengen ut i skogen i syv dager med instruksjoner om å filme hverandre uansett hva som skjedde. Med det, fikk vi en improvisert film som virket ekte fordi skuespillerne satt med samme kunnskap som publikum. De hadde ingen anelse hva som ventet rundt neste sving. De kjente til mytologien, men de visste ikke hvordan den ville utspille seg.

Kort tid etter at filmen var ferdig ble nettsiden lansert og nysgjerrigheten var stor. Skaperne fabrikkerte politidokumenter og fotografier, og publiserte det på nett. Skuespillerne hadde for lengst gått til i dvalemodus og «The Blair Witch Project» ble en gigantsuksess. Og ikke uten grunn. Viser du filmen til en person uten forhåndskunnskaper, kan jeg banne på at de vil stille spørsmålet «er dette ekte?».

19 år før «The Blair Witch Project» oppfant sjangeren, var en italiensk herre ved navn Ruggero Deodato dypt inne i den søramerikanske sumpen. Han filmet sitt opus: «Cannibal Holocaust». Verken han eller hans skuespillere kunne forutse virkningen filmen ville ha på verden. «Cannibal Holocaust» ble forbudt i 53 land, og brakte frem en ny generasjon av sjokkfilmer i vandrehistorienes verden. Historien får du i neste utgave.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.