Hevnlysten jente på Flukt

0

Film: Flukt
Regi:
Roar Uthaug
Skuespillere: Ingrid Bolsø Berdal, Isabel Christine Andreasen, Milla Olin, m.fler.
Land/lengde/år: Norge, 1.2t, prod. 2012
Karakter: B

Av: Tora Lind Berg (tekst) 

Norsk thriller om en jente, Signe,  på flukt fra en fremtid som sexslave for en røverbande, tidfestet til senmiddelalderen. Ikke særlig fengende? Vel, der tar du feil. Det funker, og det overraskende bra!

Filmen starter trygt og koselig med en familie på tur over fjellet i søken etter et bedre liv. Det går ikke mange minuttene før første pil suser gjennom lufta og treffer sitt offer med et kraftig ”TJOBB” midt i brystet. Så er vi i gang. De første slåsscenene virker litt keitete med menneskene i kjortel og gammeldagse nesnalobber, men det går fort over. Snart glemmer du at du lever i 2012, her er det svartedauden og armbrøst for alle penga.

Det er mulig noen vil peke på filmens korte lengde (1 t og 25 min) som et ankepunkt, men jeg synes tvert om at det var deilig. Endelig en film som ikke varer i to og en halv time! Regissør Roar Uthaug har tydeligvis skjønt at tretimersfilm-syndromet som snek seg inn sammen med ”Ringenes Herre”-trilogien må få en slutt. Inn i kinosalen klokka halv sju, ut igjen klokka åtte, jøss, rekker til og med å gjøre ferdig de tingene som ble satt på vent da kinobilletten ble bestilt. Sånn skal det være!

Akkurat innafor grensa til der du tenker
”jaja, på ´n igjen”.

Filmen er kort og konsis, her er det akkurat mange nok actionscener. Fem, for å være helt presis. Akkurat innafor grensa til der du tenker ”jaja, på ´n igjen”. Med akkurat lange nok tid og handling i mellom til at du faktisk sitter med sug i magen og lurer på når lyden av neste pil eller spyd skal flerre gjennom øregangene, i stedet for å henfalle i en tilstand av ”her er det jo så mye blod og gørr hele tiden at det blir kjedelig og forutsigbart”. For det var nettopp handlingen ”i mellom” som gjorde filmen for meg.

Det er sjelden en ser en action-, thriller- eller skrekkfilm nå til dags som faktisk makter, og tar seg tid til, de mellommenneskelige aspektene i stor nok grad. Det har gjengen bak denne filmen klart. Du rekker å bygge opp følelser for karakterene før de slakter hverandre. Til og med premieskurken erobrer en plass i det empatiske hjertet ditt. Etter hvert skjønner du at det jo egentlig er hun, og hvordan det at et menneske som utsettes for umenneskelige handlinger selv kan bli umenneskelig, er det det egentlig handler om.

Det eneste røde krysset å anføre i margen er den litt overdrevne lydbruken. Ikke “TJOBB”-lydene, men filmmusikken. Det er mulig Magnus Beites mektige toner lokker frem nakkehårene på andre kinogjengere, men her i gården ble det rett og slett et forstyrrende element i de nervepirrende scenene der ”det snart skjer”. Det ble rett og slett too much enkelte steder.

Det eneste stedet i filmen hvor historien preges av vel ivrig nedskjæring, er når Signe har unnsluppet døden i et griseheldig møte med det våte element. Da er det bare to boller med grøt som skal til for at den uskyldige bondejenta utvikler viljen og ferdighetene til en fullblods drapsmaskin. Vendingen er i overkant brå, men det tilgis. Nå er det nok kliss og hevn som gjelder.

 

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here