Campinggutten med saksfetisj

0

Fredag den 13 kan gå og legge seg. ”The Burning” er den ultimate slasherfilmen. Sannsynligvis den beste.

Av: Fredrik Kayser (tekst)

Film: The Burning
Regi: Tony Maylam

Jeg har alltid vært svak for dårlige filmer. Kall det gjerne en sykdom eller lidelse, men det er ihvertfall innebygd i kroppen som en magnet. En magnet som trekker til seg alt dritet du kan tenke deg å finne i videosjappehylla. Jeg har gjort meg tilfreds med lidelsen. Jeg kommer ikke til å dø av det. Dårlig syn eller tarmsystem får jeg heller ikke, men jeg kan miste alle vennene mine. Det er trist å innse, men etter et par filmmaraton med meg i beste 80-talls ånd, vil du ønske at du verken hadde syn, hørsel eller filmsmak i behold.

Per i dag kan jeg erklære meg grøssernerd og konstantere at jeg har 400-500 skrekkfilmer stablet inn i mine halvkonstruerte IKEA-hyller. Alt fra klassikere og b-filmer, til grøsserkunst du må vie livet ditt på bosshaugen for å finne. Etter en nøye observasjon med forstørrelsesglass og notatblokk, har jeg plukket ut et par godbiter jeg ønsker å servere dere de neste ukene.

80-tallet. Litt av et tiår. Enten så hater du den hyperaktive moten og elektrifiserende hårstilen, eller så elsker du det. Den gylne middelveien av likegyldighet har for lengst møtt sin ende, i det statens vegvesen sprengte hele greia. Interessen for 80-tallet er et spørsmål om elsk/hat. Ikke bare på motefronten, men og i filmindustrien.

Det var grøssersjangerens tiår. Tiåret hvor sjangeren ble vasket på 90 grader og redefinert. Hver uke var det en ny en. Som oftest var de like dårlige og gjennomskuelige som Stavangers største bytryner. Andre ganger var det klassikere i vente.

En av sub-sjangerene som fikk mest medfart var storheten selv: «slasher». Med mangfoldet av «slashere» som kom ut på 80-tallet, var det uunngåelig at noen ville bli oversett. Det tok et par tiår før «The Burning» fikk suksessen produsentene hadde håpet på i 1981. Med sterke ambisjoner om å danne en ny filmserie, ble det verken oppfølger eller penger å hente inn. «The Burning» viste seg å være en flopp, og ble raskt nedgravd i en epoke sulten på grøss og gru.

Det hadde kanskje noe med en ukjent rollebesetning (deriblant George Costanza fra Seinfeld) å gjøre, eller den tilsynelatende enkle historien. Eller kanskje den en nådeløse volden filmseere i USA ikke hadde gjort seg kjent med enda. Nei, «The Burning» ble gjemt i skyggen av storebror «Friday the 13th». Kanskje ikke så rart. Begge filmene ble filmet på samme sted. Jævla storesøsken. De stjeler alt.

«Hei, eg heitar Cropsy. Eg likar marshmallows.»

Selv om «Friday the 13th» fikk oppmerksomheten, var «The Burning»en overlegen film. Vi blir plassert i en sommerskoleleir. En sommerskoleleir med en turbulent fortid. Ungdommer flokker til nærmeste campingplass, og gleder seg over å hoppe inn i de rutinerte og primitive ungdomsoppgavene: pule, drikke alkohol og dele vandrerhistorier rundt bålet. Fint det, helt til den ene vandrerhistorien viser seg å være skremmende sann. En tidligere oppsynsmann ved navn «Cropsy» ble brent levende på campen. Nå, flere år senere, er «Cropsy» tilbake på jakt etter hevn. På jakt etter hevn med bestevennen sin: en gigantisk saks.

Det er forståelig at paralleller trekkes mellom «The Burning» og «Friday the 13th». Plotene plagierer seg selv. Begge ble laget på samme tidspunkt, og hadde samme grunnleggende grøsserformel. Det hjalp lite at markedsføringseffekten med det relaterbare fenomenet «Fredag den 13ende» bidro til å fjerne interessent til «The Burning». Tittelen kunne for så vidt trukket assosiasjoner til en kokk som brenner pizzaene sine i 90 minutter.

Hvis filmer som «Psycho» gjorde folk redd for å ta en dusj, og Haisommer fikk tyskere i speedo til å unngå vannet, så fikk «The Burning» foreldre til å nøle når de skulle sende barna til sommerleir.

Filmen er relativt treig i forhold til grøsserstandarden, men det er aldri kjedelig. Man merker en markant forskjellen fra «Friday the 13th», og mange andre «slashere». Tenåringene er ikke bare disponible kjøttklumper publikum venter skal møte sin ende. Karakterene er underholdende og relaterbare. Man sympatiserer med dem.

Det kreves ikke mye kunnskap innen grøssersjangeren å forstå at «The Burning» er en latterlig enkel film på papir. En morder med saks som våpen høres ikke særlig farlig ut, med mindre du har frisørskrekk. Men det er ikke plotet som er interessant. Mytologien rundt morderen er såpass troverdig at «Corpsy» fortsatt fremstår som en skremmende figur den dag i dag. Selv etter 30 år.

"Å nei. Ein saks!"
«Å nei. Ein saks!»

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ingen grøssere klarer å vike vekk fra de slappe og gjennomskuelige skrekkteknikkene. Type: «Hvorfor er det en stor mann med en motorsag og rar maske der borte? Er det Halloween? Jeg stikker bort og sier hei». Heldigvis spiller ikke «The Burning» på de forutsigbare skrekkelementene. Filmen har ladet opp ekstra krutt i filmkanonene: atmosfæren.  De skumle omgivelser bryter vei. Hvis filmer som «Psycho» gjorde folk redd for å ta en dusj, og Haisommer fikk tyskere i speedo til å unngå vannet, så fikk «The Burning» foreldre til å nøle når de skulle sende barna til sommerleir.

«The Burning» er trolig en av de mest velskrevne «slasherne» noensinne. Den har fortsatt sitt store b-film preg, og vil i all sannsynlighet bli mottatt med latter eller hat for dem som ikke kjenner til sjangerens storhetstid. Faktum er fortsatt likt: «The Burning» er en underholdningsjuvel uten like.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here