Hva har jeg gjort?

0

SmiS´ blodferske kåsør Pernille S. Thomsen har påført seg selv alkoholfri fylleangst.

Av: Pernille S. Thomsen

 

Jeg våknet midt på natta, og den setningen som romsterte oppi hodet mitt var: «hva har jeg gjort?». Det var natta etter jeg hadde meldt meg frivillig som SmiS’ nye kåsør. Et par glass vin og noen timer på øyet var tydeligvis det som skulle til før angsten kicka inn. Denne etterpå-angsten er ikke ulik den følelsen du får når du våkner etter en fuktig kveld på byen med en dundrende hodepine og et vilt fremmed menneske i senga di. Forskjellen er bare at man har vært fullstendig klar over hva man har gjort, og at man ikke engang kan skylde på alkoholen.

Forrige gang jeg våknet i full panikkvar da jeg hadde sagt ja til å holde tale foran 50 mennesker. Om du ikke har skjønt det ennå, synes jeg det er grusomt å holde tale eller bare generelt gjøre noe som innebærer at mange folk retter som oppmerksomhet mot meg på samme tid. Da er det jo genialt å få bildet sitt klint i avisa annenhver uke. Noen er flink til å tegne, andre er talentfulle musikere, mens jeg – jeg er uhorvelig flink til å kaste angst i mitt eget tryne. Jeg får rett og slett alkoholfri fylleangst.

Vi har vel alle noe vi får littangst for. Enten det er telefonsamtaler, flyturer, edderkopper eller taleangst, som det så fint heter. Problemet er bare at det blir litt vanskelig å dra på eventyr i Australia hvis du ikke tør å fly, eller å få drømmejobben hvis du ikke tar telefonen når de ringer for å tilby deg den. Derfor tenker jeg at man nesten blir nødt til å utfordre seg selv litt for å komme noe sted i livet. Med «å utfordre» mener jeg selvfølgelig å torturere deg selv og krysse fingra for at angsten på et eller annet tidspunkt går over, så du slipper å få hjerteinfarkt hver gang du ser en edderkopp. Når du tror du kommer til å dø av skrekk og den paniske setningen «hva har jeg gjort?» blinker som et raveparty i hodet ditt, det er da det fungerer.

Dagen dette blir publisert vil jeg du finner meg på gulvet i et hjørne på universitet med henda foran trynet, vuggende frem og tilbake som en annen merksnodig skapning på et galehus, mens jeg prøver å holde pulsen min nede med muskelkraft. Det er klart det er viktig å overdramatisere når den alkoholfrie fylleangsten sniker seg langs ryggmargen din. Da kan du nemlig skryte av at du har vært flink når det hele er overstått. Sjokkerende nok overlever jeg stort sett det meste. Det er jo ikke akkurat ekstremsport dette her, så det skal nok mye til før jeg faktisk stryker med. Nå er det i hvert fall ingen vei tilbake. La angsten begynne.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here