Klubben og kaoset – Portsmouth som druknet i gjeld

0

Hva skjedde egentlig med klubben som kjøpte Peter Crouch for en rekordsum på elleve millioner pund, og solgte Lassana Diarra for 20 millioner pund? De vant FA-cupen i 2008, og var tapende finalist i 2010. Men så gikk de konk og vel så det.

Av: Hein Georg Haram (SmiS-journalist & United-fan)

Man kan spørre seg om grunnen til konkursen var at Harry Redknapp gikk inn og ut av klubben i de senere årene, men det var jo ikke helt derfor Portsmouth gikk på hodet og ræva og ut relativt stilriktig.

Neida, det hele begynte for fire år siden. I 2008/2009-sesongen var alt fryd og gammen en periode. Portsmouth greide å kvalifisere seg til UEFA-Cupen der de møtte lag som AC Milan, Braga, Herenveen og Wolfsburg. Starten av sesongen begynte veldig, veldig dårlig og de mørkeblå lå helt sist i slutten av august. De tapte også Community Shield-kampen mot Manchester United. På straffesparkkonkurranse, men likevel. Klubben klatret etter hvert ut av nedrykksstriden etter noen sterke seiere. Adam var derimot ikke så lenge i paradis, og Portsmouth gikk på en skikkelig smell bare tre uker etter at august endte. Manchester City, du vet, de med pengene, vant 6-0 og markerte dermed Portsmouths største tap i deres Premier League-historie.

En solskinnshistorie på managersiden varte ikke lenge, og Harry Redknapp forlot sitt kjære Portsmouth og satte kursen for Tottenham underveis i sesongen, noe som gjorde at Tony Adams tok over. Styret var mer utålmodig enn som så og sparket Adams slik at den gamle stopperlegenden måtte ta sin svarte frakk og gå. Inn kom akademisjef Paul Hart som midlertidig manager og avverget nokså sensasjonelt et nedrykk for London-laget. Sjokket rister nok fremdeles i de mest ihugga Pompey-supporterne i England og kanskje også i Norge.

 Som om ikke nedrykksspøkelset i det fjerne var nok, gikk det sterke spekulasjoner rundt om i engelsk presse om at klubben var dynket i gjeld på grunn av store spillerlønninger. Eieren skyldte rimelig nok på finanskrisen. Spillere som Lassana Diarra og Jermaine Defoe forlot klubben etter at Redknapp sa snakkes.

Andre spillere forlot også klubben på grunn av at de måtte kvitte seg med de høye lønningene. En ny eier kom, og forsvant like fort da det gikk oppsiktsvekkende opp for han at ”oisann, jeg har ikke pengene til å drive denne klubben”.

Et helt nytt Portsmouth-lag begynte 2009/2010-sesongen. Tålmodigheten med Paul Hart varte ikke lenge, og etter syv kamper på rad med tap, gikk de for Avram Grant. Et godt valg mente mange. Ikke jeg, da problemet lå hos det elendige spillermaterialet, noe som burde være enkelt å se for alle, bortsett fra styret og folk innad i klubben. Eller kanskje de visste det, men holdt det litt hysj hysj.

Uansett så vedvarte kaoset, og i desember 2009 ble det for andre gang ikke utbetalt lønninger til spillerne. Men spillerne brøt ikke kontrakten. På lillejulaften var kaoset komplett da skattemyndighetene sendte et fiffig brev til klubben og ville så gjerne ha de til å slå seg konkurs. Men Portsmouth kom seg unna det også, de. I mars ble klubben satt under administrasjon, og kravet måtte bortfalle. Men administrasjonen betydde også et nytt landemerke for kaoslaget. De var første laget i Premier Leagues historie som ble satt under administrasjon. Gratulasjonsbrevene haglet nok ikke, men uansett.

For å gjøre denne historien kort og enkel. De rykket ned, og de rykket ned med stil. 2010-sesongen ble spilt i Championship. De endte mirakuløst på en 16. plass. Sesongen etter rykket de ned til League One.

Men i denne siste toårsperioden skjedde det også mye interessant.

  • Den styrtrike russiske finansmannen Vladimir Antonov kjøpte klubben, men han ble arrestert for mistanke om hvitvasking av penger.
  • Eirik Huseklepp ble hentet, men forsvant like fort.
  • De hadde en femårsplan for å komme seg opp i Premier League igjen. Den planen gikk jo langt ned i toalettskålen da Antonov hvitvasket seg ut av klubben.
  • Det kom et nytt konkursbrev fra skattemyndighetene.

Det skal i hvert fall ikke være tvil om noe; Det er ikke kjedelig å være Portsmouth-supporter. Litt ubehagelig til tider, men jeg kan aldri tenke meg at det er kjedelig. Den røde tråden i historien er at Portsmouth sliter med økonomien, og de mange poengstraffene. Det er synd på laget som man en gang så på som en stor del av engelsk fotball. Nå har de så vidt spillere og fremtiden ser alt annet enn lys ut. Problemene kommer og går, mens fansen og klubben består.

Det er litt som en kjærlighetshistorie for Pompey-fansen, dersom kjærlighet hadde vært fullt av kaos, pining og vedvarende katastrofer.

Stor takk til Pompey.no.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here