Fremtidens moteshow

0

Velkommen til et nytt univers. Et univers av abstrakte roboter fra en annen planet. Jeg vet ikke om jeg ville bodd på denne planeten. Romdrakter laget av pappbokser virker ikke som den beste ideen.
Av: Fredrik Kayser (tekst) & Lars Kristian Aalgaard(foto)

Hvem: Pet Shop Boys
Hvor: Rått og Råde
Dag: Lørdag
Karakter: C

Universet er okkupert av dansere med genetisk romvesenblod. Det er et univers der alle individene på scenen er styrt av et psykopatisk moteikon. Et moteikon som krever at hver eneste beboer må påta seg en karriere som Tyra Banks i robotdrakt på catwalken.  Jeg ser et par håpefulle tenåringer feste øyet på danserne, i det de forstår at musikken er som en fiskemiddag du får i fireårsalderen:  «Herregud, dette va sånt som mamma ein gang likte. Og Mamma e så kjip liksom. Hu ga meg ikkje penger til røyk i dag. Nei æsj, me stikke» .

Og de stakk. Mange stakk. Pet Shop Boys var tydeligvis ikke lokkepinnen Rått og Råde hadde håpet på. Tvert imot. Det virket som at lokkepinnen var utstyrt med en råtten banan, og sendte publikumsmassene irritert ut på bylivet i Stavanger et par sanger inn i konserten.

Pet Shop Boys er likevel et av verdens største band. De legger ned krefter i live-showet. Superkreftene i kroppene deres er en annen sak. Det ser spektakulært ut. Musikken blir nesten som bakgrunnsstøy på en kinarestaurant, i det du lar øyene observere. Hvert eneste pappobjekt på scenen kunne fått oppmerksomhet fra en sær kunstmann på nasjonalgalleriet i London.

De dansende menneskene på scenen ville sannsynligvis blitt bekreftet som utenomjordisk vesener og ført til et laboratorium i Area 51 hvis de ble sett på åpen gate i Arizona. En skogsmann i Norge med gevær montert på skulderen, ville sikkert gjort vedkommende offer for taksidermi og hengt moteobjektene på veggen i hytta. De ser så interessante ut.

Pet Shop Boys ser ikke mindre interessante ut. I det som ser ut som bløtkaker fra fremtidens romskipsdelikatesse, entrer Neil Tennant og Chris Lowe scenen. Det virker som at de var i ferd med å sette seg bak et par spaker og lette et romskip. Romskipet «Rått og Råde » .

Det virker nesten som om vokalisten Neil Tennant har fått en 17. mai-fløyte boret opp i nesehullet. Det låter nasalt, men velkjent. Det er en stemme du enten elsker eller hater.

Heldigvis ble vi ikke ofre for det som sikkert ville vært tidenes mest håpløse romskip. Vi ble derimot ofre for velkjent synth-pop, hyperaktiv belysning, og en visuell discohall. Dansere spretter rundt på scenen som ekorn med fire shots tequila og nikotin i blodet. Pet Shop Boys selv, beveger kroppene sine i monotone sneglebevegelser. Sikkert lurt.

Det virker nesten som om vokalisten Neil Tennant har fått en 17. mai-fløyte boret opp i nesehullet. Det låter nasalt, men velkjent. Det er en stemme du enten elsker eller hater. Jeg velger å tro at jeg faller litt i midten.

Enkelte av låtene retter seg mot homoseksuell uskyld, andre slår et slag mot dem som noensinne har fått dårlig samvittighet etter å ha kastet matsøppelet i papirdunken. Mange av låtene er like og delvis uinteressante. Samtlige trekker paralleller til debutplaten fra 1986. Det blir kanskje litt ensformig for dem som ikke har et forhold til bandet. Det ser man at flere i publikum ikke har, og tålmodigheten visner stadig.

Pet Shop Boys leverer en fascinerende, fremtidsrettet Broadwaystykke av fantasi, dans og ostepop-elektronikk.

Pet Shop Boys leverer en fascinerende, fremtidsrettet Broadwaystykke av fantasi, dans og ostepop-elektronikk. De er  elektroniske pionerer, og et av verdens mestselgende band. Koreografien er til å bli misunnelig av, i det jeg vagler kroppen som en bøtte med gele. Det visuelle effektmonsteret er hva en hver BMW-fanatiker skulle ønske å ha i kjellerstuen sin. Når vi entrer siste tredjedel av konserten og «It´s a sin» treffer anlegget, begynte selv mennesker med krykker og gips å svinge litt på beina. Men underholdningsverdien er ikke sterk nok. Flertallet av låtene underholder ikke, og det merkes på publikum.

Neil Tennant prøver, men settingen er kanskje ikke rett. I det jeg innser at publikumsmassen har blitt halvert på en halvannes time konsert, tror jeg RxR innser det samme. Det er trist, men sant.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here